Skjønnhet er et kjennetegn på 
humanisme

– Om billedkunst som frihetsuttrykk og fordring

Zoja Sperstad

Kull 2007

Mastergradsoppgave i praktisk kunnskap

Eksamenskode: MP 300P 004

Senter for praktisk kunnskap

Profesjonshøgskolen

Vår 2011

 

Innhold

Sammendrag                                                                                     side  4

Summary                                                                                           side  5

Forord                                                                                              side  6

1. Innledning                                                                                     side  7

2. Min frihetserfaring som kunstner                                                    side  9

3. Samtaler om frihet og frihetsuttrykket i kunsten                              side 37

4. Frihetsuttrykk og dobbel fordring – Teoretisk refleksjon                 side 53                                            

5. Metoderefleksjon                                                                          side 71

6. Konklusjon                                                                                   side 75

7. Litteratur                                                                                       side 77

Sammendrag

Billedkunst som frihetsuttrykk og fordring

Gjennom mitt essay om min praksis som billedkunstner, har jeg ”åpnet mine øyne” for meg selv som kunstner, helt fra min barndom. Jeg beskriver mine tanker om og erfaringer med det jeg kaller "frihetsuttrykket i kunsten". Jeg har tatt utgangspunkt i mitt bilde Paradis som begynnelsen på min refleksjon. Jeg forteller historien rundt bildet og min erfaring av bildemaling gjennom min livshistorie. Historien kobler sammen nåtid med fortid og ser inn i fremtiden. Mine essays rekkefølge knyttes til opplevelser rundt "frihetsuttrykket i kunsten". Jeg belyser min erfaring gjennom biografiske, kunstneriske og historiske forhold. De blandes på samme måte som fargene på bildet til å gi en naturlig opplevelse av erkjennende ekte følelser, som prøver å oppfylle den etiske og estetiske fordring mellom kunstner og betrakter. Forsøket på å forklare hva dette innebærer, utgjør den teoretiske kjernen i denne masteroppgaven.  Fem begreper står sentral: frihetsuttrykk, den etiske fordring, den estetiske fordring, den gylne middelvei, det gylne snitt.  De utgjør grunnlaget for en forklaring av frihetsuttrykket som en handling mellom kunstner og betrakter som åpner for en frihetsbevegelse og bidrar til skjønnhet som kjennetegn på humanisme. I frihetsbevegelsen ser jeg en tilgivelse fra Gud.

Summary

Painting as expression of liberty and (ethical and aesthetical) demand

Through my essay about my practice as a painter I have become more conscious about myself as an artist, from childhood on. I describe my experiences and my thoughts about what I call “the expression of liberty in art”. I start my reflection with my picture Paradise. I tell the story about the origin of the picture and my experiences as a painter through my life history. Through my narrative I connect the present with the past and I open a view for the future. My main concern is to explain what I call ethical and aesthetical demand in the relation between the work of the artist and the spectator. In this attempt my main concepts are: expression of liberty, ethical and aesthetical demand, the golden mean, the golden ratio. My aim is to explain the concept ‘expression of liberty’ as an action opening up a relation between (in my case) the painter and the spectator in which a movement of liberation is made possible. This movement I understand as forgiveness from God.

”Følelser er kognitive. Uten følelser ingen forståelse.”

Løgstrup K.E. (1976)

Vidde og prægnans, Sprogfilosofiske betragtninger,

Metafysikk I, s. 93. København: Gyldendal.

Forord

Wenche Elisabeth Dahlby og Else Audhild Eriksdatter Borge har arbeidet lenge med kultur og er erfarne og kompetante i sitt arbeid. Som russisk var jeg nødt til å finne meg norske respondenter, som kunne hjelpe meg å gjøre mine norske tekster forståelige for norske lesere, og jeg var så heldig å møte disse to som kunne tenke i samme baner som jeg. Det støttet meg at de forsto min tenkemåte. De opplever i økende grad disharmoni fra noen av samtidens kunstverk, på samme måte som jeg gjør. Jeg ble glad, for at jeg som russisk kunne uttrykke følelser som fant gjenklang blant norske mennesker. Jeg er ikke så veldig flink i norsk språk. Gjennom deres forståelse fikk jeg medmenneskelig støtte, og hjelp. De er blitt ekte venner.

Jeg fikk mange gode responser på mine bilder i min gjestebok fra utstillingene. Jeg har hatt utstillinger i Drammen: Bragernes menighetshus, Drammens teater; på Nesna: ved Ludviks galleri, ved prosjekt ”Blått til kyst”, på ”Våres plass” (kafè/brukthandel samt tilholdssted for mennesker innen psykisk helse), Sparebank 1, Rønnaug Stjernen's galleri. Rønnaug Stjernen har vært min første leser av det første utkastet til min essay. Som kunstner føler vi stor nærhet. Hennes tanker er veldig lik mine.

Det var viktig for meg hele veien: Hva tenker og opplever mine lesere?

Gjennom arbeidet med denne oppgaven fikk jeg oppleve hvordan et resultat er avhengig av en skriveprosess. Jeg vil takke Anders Lindseth (professor i praktisk filosofi v/Senter for praktisk kunnskap ved Høgskolen i Bodø, nå Universitet i Nordland) for en viktig og nødvendig veiledning.

mars. 2011, Drammen

Kunstner - forsker Zoja Sperstad

1.Innledning

Jeg vil forsøke å beskrive mine tanker om og erfaring med det jeg vil kalle "frihetsuttrykket i kunsten"(Frihetsuttrykket formet jeg som begrep mot den vanlige begrep ”uttrykk av frihet”, helt naturlig.). Frihetsuttrykk viser kunstnerens erfaring av frihet i sitt uttrykk. Alle kunstnere tror at de er ”fristilt” til å uttrykke seg selv.

Jeg vil ta utgangspunkt i mitt bilde Paradis. Jeg forteller historien rundt bildet og min erfaring av bildemaling gjennom min livshistorie. Historien kobler sammen nåtid med fortid og ser inn i fremtiden. Fortellingen følger ikke alltid den historiske kronologi. Jeg prøver å speile min erfaring gjennom å se på biografiske, kunstneriske og historiske forhold. Synspunkter blandes på samme måte som fargene på bildet til å få en naturlig opplevelse av erkjennende ekte følelse. Jeg ser frem og tilbake på mine erfaringer som kunstner og forsker. Derfor forteller jeg en del om flere av mine bilder og om andre menneskers kunstverk fra samtidskunst og fortid. Min kunstneriske erfaring av bildende kunst knyttes til andre estetiske opplevelser som musikk og litteratur. Jeg skal ikke gå så mye inn på kunstteori, siden det er et filosofisk blikk på frihetsuttrykket i kunsten jeg vil bygge på. Jeg er opptatt av den etiske side i kunstnerens pedagogiske praksis. Derfor dukker flere av kunstnerens etiske yrkesmessige problemstillinger opp. Jeg vil anvende filosofisk teoretisk kunnskap for å forbedre og utvikle kunstnerens praksis i samfunnet. Jeg gjennomfører en feltundersøkelse i egen praksis som kunstner for å utdype mine synspunkter på det kunstneriske frihetsuttrykket. Jeg vil overbevise om at kunsten gjennom frihetsuttrykket avspeiler "hvordan verden føles". Det er viktig for meg at frihetsuttrykket er vennskapelig, at det gir skjønnhetens opplevelse og støtter harmoni i samfunnet. Dette inspirerer meg til å være kunstner. Gjennom å se på forståelsen av det kunstneriske frihetsuttrykket, vil jeg oppleve hvem jeg er som kunstner: amatør eller profesjonell, idealistisk eller kommersiell. Masterstudiet i praktisk kunnskap har vært interessant for meg, fordi jeg der fikk se mitt skapende arbeid på en ny måte. Jeg trodde at jeg kjente meg selv i en alder av 55 år. Men essayskivingen om min praksis, har ”åpnet mine øyne” for meg selv som kunstner, helt fra min barndom. Jeg har ønske om å vise fram det menneskelige ansvar for våre skapende evner. Slik at alle mennesker i avhengighet av hverandre kan skape en felles verden sammen.

2. Min frihetserfaring som kunstner

Under studiet i Bodø oppdaget jeg at jeg har tatt vare på et foto av mitt maleri ”Paradis”. Dette bildet ble solgt under utstillingen "Blått til Kyst" på Nesna (Nordland, Helgeland) våren 2005. Kvinnen som kjøpte bildet mitt sa: ”Der bor min sjel”. Mens jeg trodde at det var min sjel som bor i mitt bilde. Hvorfor fant flere mennesker sin sjel i dette bildet? Fordi det er allmenngyldig og lett forståelig?
                                                              
                                                   

           Zoja Sperstad, Paradis, (olje, lerret) 2002

Min ektemann har lagt merke til at et foto av bildet Paradis har hengt over mitt arbeidsbord på tre forskjellige steder der vi har bodd i løper av åtte år. Min norske venninne sa til meg: ”Jeg ser at du savner dette bildet.”  Da oppfattet jeg at jeg er trist når mine bilder forlater meg.

Bildet Paradis ble malt i 2002. Vi bodde i Nordland (Helgeland). Jeg malte flere bilder av nordlandsk landskap. Men motivet på bildet Paradis er et sørrussisk landskap. Drammen minner meg om den byen som motivet ble malt fra. Kanskje det var derfor jeg flyttet til Drammen det siste studieåret ved Høgskolen i Bodø? Jeg flyttet til Drammen i april 2008.

                            I mitt verksted i Drammen. Vår 2008.      

       

Allerede i mai 2008 skrev Drammens Tidende: ”Den norsk/russiske kunstneren Zoja Sperstad inviterer til kulturelle dialoger i Bragernes kirke…” Drammens tidende forteller om mine kunstverk i olje, akryl og akvarell, som ble stilt ut i Bragernes kirke 24. og 25. mai. For ti år siden hadde jeg utstilling i Bragernes på samme sted før jeg flyttet til Nesna. (Jeg bodde i Drammen for10 år siden.) Gjennom avisen ble det bekreftet at mine bilder har etiske og religiøse motiv. Media har belyst at jeg er utdannet kunstner fra Moskva. Jeg har undervist i kunst både i Russland og Norge. Fra Norge har jeg utdannelse i pedagogikk med hovedvekt på kunst, håndverk og humanistiske fag. Gjennom mine studier har jeg tilnærmet meg norske holdninger uten å forkaste min russiske fortid. Bildene viser møter mellom den åndelige og den materielle verden. De fleste bildene er malt i Norge og fremstiller norsk natur.  Norsk senter for flerkulturell verdiskapning i Drammen har inspirert meg til å starte dialog mellom kulturer gjennom bildene og flerkulturelle kurs for barn og voksne. Jeg er virkelig opptatt av at kunst bidrar til utvikling av flerkulturell forståelse, og øker interessen for skjønnhet. Media skrev at jeg mener skjønnhet er et kjennetegn på humanisme.

I dette avisutklipp kan man se et bilde som er veldig likt bildet Paradis. På utstillingen i Bragernes kirke (mai 2008) stilte jeg ut en ny versjon av samme motiv. Jeg savnet mitt første bilde Paradis, og muligvis, derfor malt jeg bildet ”Paradis2” etter fire år i 2006. Denne versjonen av Paradis ble solgt igjen. Det var sognepresten som kjøpte bildet. 

Zoja Sperstad, Paradis2, (olje, lerret) 2006

Jeg savner disse bildene. Motivet er alltid i mitt hjerte. Jeg vil male det motivet igjen. Hvorfra, hvorfor og når ble mitt bilde til?

Har jeg et bedre frihetsuttrykk i disse bildene? Betyr det at jeg ikke får et bra frihetsuttrykk av å male norsk natur? Betyr det at jeg bør male bilder som jeg har i hjertet mitt fra barndommens Russland?

Motivet mitt fra barndommens Russland

Jeg vil beskrive de første sterke følelsene som jeg husker fra min barndom: ” Det var en lys og strålende morgen. Jeg hadde allerede en lettelse i mitt hjerte, fordi jeg nettopp hadde vært hos tannlegen. Jeg pustet dypt inn morgenens luft. Jeg var glad, slik at smerten i tennene ble borte. Mine føtter laget klingende lyd på den gamle steinete vei hjem til bestemoren min. Fuglene sang sin morgensang. Min oppmerksomhet ble plutselig fanget av hagenes vakre og strålende stemning. Som vanlig russisk jente på 5 år hadde jeg tankene: I et vakkert land, i en vakker hage, ligger et vakkert slott.”

 Det var et vidunderlig lys, lukt og lyd som fanget meg. Fra den tid er det alltid godt for meg å se at sola skinner gjennom bladene på trærne, og sola glitrer i bladene til blomstene på bakken. Det var min opplevelse av ekte frihet som barn. Siden ble jeg glad over å føle trygghet gjennom de vakre, og uendelige morgenstunder. Da har jeg opplevd den virkelige frihet i den vakre verden i kontrast til tannverksopplevelsen.

Bestemor fortalte meg at den hagen hørte til en kunstner, Jarosjenko, i gamle dager. I nærheten, rett over gaten, var kunstnerens gravplass. Bestemor fortalte at på den plassen var det også en kirke. Og hele veien ned til bestemors hjem var det mange forskjellige kirker i den tiden. Da forestilte jeg meg hele gaten med mange fantastiske slott. Siden har jeg sett hele byen full av gamle historier og eventyr som var en gang i fortiden. Da fikk jeg en opplevelse av at det var noen hemmeligheter, som man ikke kan snakke så mye om, særlig ikke om hva man gjør i kirken. Bestemors lille ytring om kirkene skapte i meg en dyp respekt for kristendommen. Fra denne tiden, fra dypet av min barndom ble forståelsen av den frigjørende, uendelige, guddommelige skjønnhet skapt i mitt hjerte.

Hjemme hos bestemor var det et vindu der sola kastet lys og skapte glans over hvite vegger med porselenstallerkener, på de gamle brune stolene og bordet med en rein hvit duk på. Alt var akkurat som på bildet, malt av den russiske kunstner Valentin Serov, ”Jente med ferskener”. 

        Valentin Serov, Jente med ferskener, 1887.          

 Zoja Sperstad ,Melon, 2010 (ny versjon etter 50 år)

Jeg husker et bilde av en porselenstallerken med malte frukter. Det var på veggen hos bestemor hjemme. Likedan som på bildet av kunstner Serov, men bare med flere farger. På besøk hos bestemor fikk jeg et stort ønske om å male selv med flere farger.  Pappa og mamma kjøpte oljefarger og pensler til meg på den tiden. Da malte jeg for første gang i mitt liv med oljefarger på vanlig papir helt selvstendig. (Jeg er ofte lei meg fordi det første bildet med motiv av malte frukt gikk tapt. Men bildet sitter igjen i min sjel. Jeg har malt en ny versjon av motivet 50 år senere, under arbeidet med dette essay.) Motivet er en saftig melon, grønne gjennomsiktige druer og moreller som lå på hvit duk.  

Siden har alle mine inspirerende følelser vært knyttet til sanselig lukt av morgenens jord, fersk frukt, naturens lyd med fuglesang, mangefarget lys i luften og oljefarger med solas lys og glans på porselen. Alle farger opplever jeg fortsatt som magiske, liksom de kan spises, slukes i kroppen. Disse opplevelsene forsetter jeg å ha i min arbeidsprosess når jeg maler bilder.

Mine Paradis-bilder

Zoja Sperstad, Paradis(, olje, lerret) 2002      

  Zoja Sperstad, Paradis2, (olje, lerret) 2006

Begge bildene mine av ”Paradis” ble malt der hvor jeg var en fremmed og langt borte fra hjemlandet mitt, med språk og kulturelle røtter. Det var disse flyktige øyeblikkene, med sine skimrende farger og ulike lysvirkninger som jeg opplevde på veien da jeg gikk fra tannlegen da jeg var 5 år. Og etter 48 år ble dette øyeblikket fanget på lerretene i Norge.

I disse bildene har jeg malt dette lyset, et minne denne strålende morgenen fra barndommen. Jeg føler at mine Paradis-bilder speiler både mine private, biografiske og historiske livserfaringer og min forståelse av skjønnhet. Det er som om jeg og min bror vokste opp i denne hagen. Der bygde vi våre liv, der ser jeg for meg mine barnebarn, barna til min bror, barna til mine søskenbarn og min eneste datter. Der – slik kjennes det - bodde og døde mine foreldre og besteforeldrene. Det er min nærmeste familie som har levd i det vakre huset med søylegang i denne hagen. Alle minne nærmeste står bak vinduene og ser på meg selv om jeg ikke har malt dem. Jeg sitter der inne i det hvite huset lik jenta med ferskener på bildet av kunstner Serov.

Hagen endret seg etter hvert i virkeligheten. Slik at trærne og buskene blir veldig store. Jeg kan ikke se søylene som er bak buskene.  Hagen ser i virkeligheten ikke slik ut som på bildet Paradis. 

I uttrykket av Paradis-bildene mine tror jeg vi også kan fornemme den ortodokse kirke som senere ble bygd på nytt over gravplassen til kunstneren Jarosjenko. Den ble gjenoppbygget under Perestrojkaen etter Jarosjenkos skisser. I denne kirken arbeider nå min bror som en ivrig kirketjener. Kanskje er det derfor fargene fra kirkeveggene kommer så sterk frem i mine Paradis-bilder. 

Den ortodokse Kirke i Kislovodsk. Nikolaj Undergjørerens menighet. Juli 2005

Ved denne kirken har jeg fotografert mitt barnebarn, barna til min bror og barna til mine søskenbarn. De har vært med meg på gudstjeneste i kirken, tre dager etter at min far døde. Det er mulig at bildet ”Paradis2” derfor ble malt i 2006? Kanskje er det derfor at motivet denne gangen ble malt nærmere i perspektivet? Jeg har malt blomstene større, trærne og bygningen blir nærmere til betrakteren.

Da jeg malte bildet ”Paradis2”, hadde jeg "ubevisst" en samtale med min bror om vår barndom, om Perestrojkaen i Russland. Vi diskuterte religion og våre barns fremtid i Russland. Den diskusjonen speiles i hele dette essay, men ikke direkte. Jeg samtaler med min bror i mine tanker.

Mens jeg malte begge ”Paradis”-bildene, opplevde jeg en spesiell ro i mitt hjerte. Siden er det så mange som fant sin sjel i disse bildene, det gir meg tanken om at alle vil leve i fred og glede.

Alle mennesker lever i sitt eget paradis, og alle har forskjellig opplevelse av paradiset. Det vi mennesker vil ha er venner som kan forstå oss og gi medfølelse.

Har mitt bilde gitt forståelse til flere mennesker om deres liv som en god venn?  Disse opplevelsene og meningene er viktige for meg. Jeg tenker på mine nærmeste, og deres meninger er viktigst for meg. Betyr det at alle som fant sin sjel i mine bilder, blir mine venner?

Når jeg maler et bilde, vil jeg gjøre en erkjennelse fra min følelsemessige hukommelse, som knyttes til forståelse av verden, og jeg vil oppdage noe nytt, som er nært og langt fra meg. Bildet minner meg om de lykkelige følelsene og fornemmelsene. Når jeg ser på hagen i virkeligheten, gir den meg ikke det samme som hagen på bildet.

Motivet på bildet ”Paradis” er hentet fra en bestemt sommerlig hage i en bestemt by i Russland. Byen heter Kislovodsk, og der bor min bror og mine søskenbarn. Der opplevde jeg den vakreste tiden i barndommen min, som utviklet min estetiske forståelse. Jeg husker fra barndommen alle de vakre jugendstilsgatene, og den største parken i Russland med de mange vakre gamle bygningene.

Kislovodsk, Hotel ”Dolina narzanov” (jugendstil)

Denne plassen i verden ga meg mulighet til å reparere mine verste sår i min sjel uansett hvor i verden jeg har oppholdt meg.

Mitt bilde Paradis ble først malt i mitt hjerte lang tid før det kom på lerretet.  Selv om jeg vanligvis pleier å male rett fra naturen.

Alle mine venner har merket at motivet i bildet som ble malt i 2006, har et litt nærmere perspektiv. Betyr det at jeg blir nærmere til meg selv? Eller er det et virkemiddel?

Virkemidler i bildet ”Paradis”

Hele komposisjonen på bildet var ubevisst bygd på den måten det skal i forhold til bildeteoriene. Slik at den leses ovenfra og nedover og fra venstre til høyre og fra høyre til venstre, og det berømte gylne snittet er cirka på plass. Det gylne snitt er deling av en linje eller en flate i to deler slik, at den minste delen (φ -1) forholder seg til den største (1) som denne til hele linjen eller flaten (φ - phi). φ blir da et irrasjonalt tall: . Det gylne snitt er en matematisk utregning av det mest visuelt tilfredsstillende punktet på en gitt linje. Om du forestiller deg det gylne snitt innenfor den rektangulære rammen til et bilde, så vil det se slik ut:

 

                                      Det gylne snitt fra en side 


  

                                                                                      Det gylne snitt fra alle sidene

For lenge siden oppdaget malerkunstnere at når mennesker ser på et bilde, så ser de ikke i midten. - Oftest fokuserer øynene ca. 1/3 til siden på bildet. Dette gjør bilder mer harmoniske for blikket ved å plassere motivet i det gylne snittet. Men i et malt bilde behøver det ikke å være så presist, hvis målet er å vise litt levende luftende ubalanse som et virkemiddel. Dette brukes nemlig i mine bilder Paradis. Rytmiske linjer kom til på lerretet. Disse rytmene er i de hvite søylene og i trærne: de kom av seg selv på bildet. Jeg følte magisk rytme i kroppen. Derfor fokuserer betraktere på et vindu som befinner seg ca. 1/3 på siden i bildet.

Hva gjengir fargene i maleriet?: Alle farger opplever jeg nærmest på en måte som om de kan spises, slukes i kroppen. Dette føler jeg hele tiden mens jeg maler bilder med olje på lerretet. Gjennom tiden har jeg valgt Vann Goghs farger, flate pensler nr.2, nr.6 og nr.12, rund pensler nr.1 og nr.2. Jeg blander farger på pålett (matpapir) og vasker penslene med lampeolje.

Jeg pleier å fortelle til elevene mine at jeg er glad i verktøyet mitt. Som regel tegner jeg først en skisse rett på lerretet. Men jeg pleier å se på flere bilder og foto fra den byen som er i mitt hjerte. Når jeg begynner å male et bilde, så opplever jeg en spesiell glede og usikkerhet. Jeg vet ikke sikkert hva jeg får til slutt på bildet? Jeg maler fra start til slutt uten noen pauser og uten å spise på flere timer. Bildet kan stå i flere dager. Da kan jeg male over hele bildet og gjøre tydelige noen detaljer eller mer tåkete – gjøre utydelig (for å vise luft) på noen plasser.  Noen farger maler jeg rett på lerretet. Selv om jeg liker å blande farger rett på lerretet, må jeg blande noen farger på palett. Jeg bruker aldri grønn farge rett fra tube. Jeg lager grønne farger ved å blande blå og gul farge først. Siden bildet har flere hundre grønne toner, blander jeg alle på palett etter hvert. Da bruker jeg flere andre farge i den tonen som ble laget først. Dette gjør jeg for å finne spesielle variasjoner av toner som kan vise sollyset gjennom bladene på trær, og glitret på blomstene og deres blad. Jeg koser meg virkelig ved å utprøve forskjellige farger. Jeg bruker aldri svart farge! Alle mørke toner lager jeg på palett ved å blande farger, som også laget først av primære (rød, gul, blå) farger.

Alle kunstnere vet at de bare på denne måten kan få levende naturfarger på lerret. Selv om noen kunstnere også bruker ferdig blandete farger (kjøpt på butikken) som grønn, brun, fiolett osv. Siden fargene mine blandes også på palett, blir det ikke helt impresjonistiske farger, for impresjonister blander farger bare rett på lerret. Impresjonistene setter små penselstrøk på lerret med primære farger (gul, rød, blå) slik at farger ”blandes i våres øyne” til grønn, brun, fiolett osv. En fargeillusjon oppstår når øyet vårt oppfatter farger som ikke er på bildet. I forgrunnen på bildet Paradis kan man se en herlig eksplosjon av vakre blomster. Som kunstner følte jeg bare glede over å fylle lerretet med mine følelser i farger. Noen av mine farger ble laget med raske streker nesten rett på lerretet. Mine penselstrøk ble en dyp opplevelse av mine innerste følelser. Der ligger både mine gledelige opplevelser og konflikter. Dette harmoniserer på en slags måte. Jeg har tilgitt alle, og alle har tilgitt meg der i bildet. Bildet ble etter hvert kalt ”Paradis”. Jeg hørte etter replikkene av publikum som så bildet. I 2002 ble bildet kalt ”Park i Kislovodsk”.

Jeg bruker et impresjonistisk strøk som gir farge til luft. Disse fargene husker jeg fra min barndom fra naturen i Kislovodskparken.

Jeg har fått opplæring i impresjonisme. Gjennom flere av mine studier har jeg utprøvd mitt frihetsutrykk med kunnskap fra flere bilder i løpet av mange år. Alle kunstnere har kunnskap om impresjonistene. Impresjonistene tok avstand fra den borgerlige/akademiske tradisjon (salongmaleriet), og gikk ut for å male naturen slik de så den badet i sollys, eller skildre bylivet. Impresjonisme (av fr. Impression, inntrykk) er en kunstretning som oppstod i Frankrike i 1860-årene som en reaksjon mot den tidens konvensjonelle malerkunst.

Franske kunstnere søkte å gjengi øyeblikksstemninger ved å male direkte etter naturen i friluft, en teknikk der penselstrøk i lyse farger ble satt direkte på lerretet og ikke blandet på paletten slik konvensjonen var. Dette ble kjent gjennom bilder med vibrerende, fargefylt atmosfære hos Monet, Degas, Renoir, Manet. Impresjonistene gikk over til å bruke primærfargene (gul, blå, rød), og satte fargene ved siden av hverandre med grov pensel. På avstand blandet fargene seg sammen. Jeg maler også med primære farger, men blander dem etter tiden litt på min egen måte, som tilsvarer mitt frihetsuttrykk gjennom kunstverk.

Jeg husker et levende øyeblikk i mitt liv; det var et spesielt lys i hagen i Kislovodsk. Men de rytmiske linjene kom til på lerretet mange år senere i Norge. Bildet ble min forestilling av lykkelige følelser, som jeg kan oppleve når jeg kommer tilbake til hagen hvor jeg opplevde frihet for første gang i mitt liv.

Jeg kan forutse at mine bilder Paradis som ble malt en gang i 2002 og i 2006 har gjenspeilet min lengsel etter mitt hjemland. De har mitt beste kunstneriske frihetsutrykk? Måtte jeg vandre i Norge for å finne mitt frihetsuttrykk?

Hva forteller mitt frihetsuttrykk?

”Vandrende mennesker” i Kislovodsk

I Kislovodsk bodde den berømte, ukrainske kunstneren Nikolaj Aleksandrovitsj Jarosjenko. I 1876 var Jarosjenko styremedlem i en gruppe med russiske kunstnere som kalte seg ”Peredvizhniki”. Det oversettes ”Vandrende mennesker”. Disse kunstnere var deltakere i de berømte vandreutstillingene i 1870-1923 i Russland. Bildene deres gjenspeiler en spesiell dyp interesse for normalt folkeliv fra det lavere sosiale samfunnslag på denne tiden.

Jarosjenko, Vandrende mennesker, 1879

Disse bildene gjenspeiler et eget kunstnerisk frihetsuttrykk og kalles realisme. Bilder beskriver folkeliv i ulike, vanskelige livssituasjoner, med nærhet til natur som gjenspeiler harmoni og håp. I bildet av Jarosjenko ser vi vandrende mennesker som går fra kirke til kirke for å finne frihet for hjertet sitt, eller å finne et håp, eller få tilgivelse for sine handlinger. 

I mitt bilde ”Paradis” malte jeg hagen hvor alle disse kunstnere var på besøk mange ganger. I den hagen døde faktisk Jarosjenko. Etter hans død i 1898 ble det etablert et museum. Dette museet kan sees i bildet Paradis. Museet oppbevarer kunstverker som var malt av kunstner Jarosjenko og av andre ”Peredvizhniki”. Disse kunstverkene har påvirket byens livsverden og utviklet mine estetiske sanser.

Historisk inspirasjon

Mitt bilde Paradis gjenspeiler hele byen Kislovodsk med disse kunstnere som en gang bodde der. I Jarosjenko’s museum har jeg fra barnsben av tatt inn et kunstnerisk frihetsuttrykk: Mitt bilde Paradis er i en impresjonistisk stil med vekt på lyset. Impresjonistene var ikke så opptatt av motivet som av inntrykkene de fikk fra naturen.

Claude Monet, The Japanese Bridge,1899

 Kunstnere har lært av å male himmelen naturlig som den er, med skyer, i landskapsbilder. De er litt tåkete og noen steder i bildet, og ikke alle detaljer ser tydelig ut. Dette skaper en sannhetsopplevelse. 

Claude Monet, Dame med parasoll, 1875

Alt dette inspirerte meg til frihetsuttrykket i mitt bilde ”Paradis”. Dette tenkte jeg ikke på mens jeg malte bildet. Er det ikke lenger mitt frihetsuttrykk dersom det er så mange som påvirker meg? Eller skapte dette min utvikling av mitt frihetsuttrykk, og gjør meg slik jeg er? Er det mulig at Jarosjenko’s frihetsuttrykk har inspirert Solzhenitsyn til å bli regimekritiker gjennom sine kunstverker?  Begge disse store mestere har påvirket meg. Men hvorfor ble min datter, som er født i 1977, ikke en kunstner som ønsker å uttrykke seg på en eller annen slags måte? Hun krever bare ferdige produkter fra denne verdenen uten å skape noe selv. Men dette inspirer meg til å skape mitt kunstverk, slik at den kan gi en etisk fordring til neste generasjonen, slik Aleksander Isayevich Solzhenitsyn klarte å gjøre.

Aleksander Isayevich Solzhenitsyn

 I 1918 i Kislovodsk ble det født en kjent russisk forfatter og historiker, Aleksander Isayevich Solzhenitsyn (11.12. 1918 – 3.08. 2008). Solzhenitsyn er spesielt berømt for sitt frihetsuttrykk.  Han er kjent gjennom sine verdensberømte bøker En dag i Ivan Denisovitsj liv og Gulag-arkipelet.  Hans kjente verk I første krets og Kreftavdelingen førte til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1970. På grunn av hans frihetsutrykk mistet han sitt russiske statsborgerskap i 1974. Han planla å bosette seg i Norge, men levde i eksil i Tyskland, Sveits og i USA.  I 1994 vendte han tilbake til Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd, men nå fikk han stor respekt fra det nye styret i Russland.

Solzhenitsyn med Vladimir Putin (2007)

Solzhenitsyn sviktet aldri sitt engasjement som samfunnskritiker og sin evne til frihetsuttrykk.  Han virket som en regimekritiker gjennom sine kunstverk. Solzhenitsyn er en del av min kulturarv. Mitt bilde ”Paradis” ble inspirert av mine personlige følelser og er gjenspeiling av min kulturarv.  En kulturarv som ga meg grunnlag til min etiske utvikling. Hvordan kan vi inspirere den nye generasjonen til å ta vare på kulturarven?  Dette ønsker jeg å utrykke via min billedkunst. Som kunstner ønsker jeg også å være en god pedagog.

”Der bor min sjel”

Fargetonene husker jeg fra min barndom i byen og fra parken i Kislovodsk. Er det derfor jeg mestret akkurat den impresjonistiske teknikk så godt da jeg tok mine estetiske fag?  Men jeg maler ikke bare med tekniske utfordringer. Jeg maler også på samme måten som på Jarosjenko’s bilder med virkelighetens realisme og sannhetens bevissthet om samfunnet, akkurat som Solzhenitsyn gjør det i sitt kunstverk. Det er kanskje derfor at publikum vil ha mitt bilde ”Paradis” i sitt hjem i Norge. En norsk kvinne som kjøpte bildet sa: ”Der bor min sjel”. Selv om jeg trodde at det var bare min sjel som bodde der. Klarte jeg å gjøre mitt bilde populært ved at jeg lærte meg en bra teknikk? Eller var det min erfaring av frihet i mitt uttrykk som virket på henne? Jeg fant mitt frihetsutrykk på grunn av en indre trang og lengsel etter skjønnhet. Jeg maler også mine bilder for å kunne holde en samtale med bror, datter og nevøer, slik at de kan forstå hva som er galt og stygt og hva er som er bra og vakkert.

Hvis jeg som kunstner og pedagog klarer å påvirke med mine bilder, ønsker jeg å motvirke den dårlige siden ved miljøet. Dette gjelder for eksempel voldelige, overseksuelle filmer og dataspill. De er vanskelige å ha kontroll på. Det er mulig at voldelige dataspill oppfattes som om de ikke er farlige i dag. Jeg vil at alle barn som jeg møter skal komme på et riktig spor. For å leve et lykkelig liv bør de få glede av skjønnhetens virkelighet som speiles i handling, språk og kunst. Jeg føler at den gleden gir muligheter til å se og oppdage mye viktig på livets vei. For eksempel i yrkesvalg og skapende arbeid. 

Når jeg uttrykker meg gjennom mine bilder og skriver det jeg tenker, opplever jeg en konflikt med min bror (som er født i 1959). Han foretrekker å be i kirken hele dagen, istedenfor å arbeide ute i hagen ved egen hytte og være oftere sammen med familien. Min bror ofrer hele sin fritid til gudstjenestene i kirken. Han mener at vår familie har dårlig karma, på grunn av at vår bestefar var revolusjoner i 1917. Min bror ber om tilgivelse fra Gud. Min bestefar var lam og satt i rullestol da de verste stalinistiske handlinger ble begått. I den tiden ble det drept mange uskyldige mennesker for det minste frihetsuttrykk gjennom kunst eller hva som helst. Jeg og min bror er enige om at den russiske ”Stalinismen” er en ”sykdom” som spredde seg en gang i Russland på grunn av at det var trampet på den opprinnelige kulturtradisjonen. Den opprinnelige kulturtradisjonen forholder seg til oppfatningen om kjærlighet og skjønnhet ifølge ortodoks religion. Noen fortsetter å bære den kristne kulturtradisjonen videre allikevel. Min bror prøver å gjøre det, men på en overdreven og fanatisk måte. Jeg opplevde disse dialoger som viktige.  Derfor har jeg som kunstner og pedagog en dyp vilje til å forstå, og få se min brors ansikt bedre. Men er det helt umulig og uhøflig i følge etikken? Er det en umenneskelig handling? 

Mine egne følelser

Som kunstner føler jeg bare glede over å fylle lerretet med mine følelser i farger. Som forsker forstår jeg hvorfor jeg gjør det slik som jeg gjør. Eller er det bare en tilfeldighet?  Det er bedre å tro at det er ingenting i verden som kan skje tilfeldig. Jeg tror faktisk det finnes flere gode muligheter for å lære meg til å uttrykke mine egne følelser.  Og det å kunne ta til meg mere kunnskap. For det å identifisere, forstå og uttrykke sine egne følelser er ikke enkelt for mennesker i de forskjellige aldre. For vi er i en endringsprosess hele tiden. Som pedagog ser jeg at jeg som individ har lært meg til å føle, se og uttrykke disse sterke følelsene gjennom kunsten. Men kulturarven er viktig. Og særlig det å kunne se andres frihetsuttrykk gjennom kunsten. Hva bør speile frihetsuttrykk gjennom kunsten? Da bør jeg som kunstner også skjønne mye om tidens ånd. Hva er det som gjør det mulig å uttrykke frihet?

 Jeg ble født i 1954 i Murmansk (nord-Russland), men fikk frihetsutrykket rett fra atmosfæren i Kislovodsk (sør-Russland). Men bare i Norge har jeg malt dette bilde som kalles ”Paradis”. I Norge har jeg i teksts form gjennom masterstudiet vist mitt frihetsuttrykk og mine erfaringer.

 I Russland tror de fleste enda at mesteparten av verdens befolkning er kristne, slik at de lærer seg teologi eller kristendom i skolen. Er det virkelig helt motsatt? Etter min russiske kultur, definerer jeg det å være kristen som at mennesket hele tiden må tenke på å ta riktige valg og handle etisk. I Norge har jeg malt mine beste bilder. Jeg har ikke bare malt om Russland. Men mine bilder om Norge er ikke så populære blant det norske publikum.

Zoja Sperstad, Tustervatn, 2002, (bestilt og kjøpt av Berit Tustervatn)

Zoja Sperstad, Utsikt mot Rana, (akvarell, guasj, papir), 2001 

Zoja Sperstad, Vinterbilde mot Tomma,(olje, lerret), 2003

Zoja Sperstad, Utsikt frå Sjonfjellet, (olje, lerret),2002

Norge er inspirerende som Tibet

Norge er like inspirerende og uendelig for meg som Tibet var det for Alexandra David-Neel.
Hun skrev boken "Hemmelighetsfulle Tibet" etter at hun vandret i 14 år i Tibet.

Nicholas Roerich, Tibet (1922-1925)

Alexandra David-Neel var en reisende pioner, og var den første fra vesten som kom til Tibet og den forbudte byen Lhasa i begynnelsen på 1900-tallet. Selv om jeg har "vandret" i Norge i bare 14 år, har jeg ambisiøst tenkt å beskrive noen av mine vandrende "topper" i dette essay. Hva slags "skygge" kan jeg se fra vår virkelighet? Teologene sprer tvil om religionen. Noen filosofer preker relativisme - å tvile på alt og moralismen - å klage på alt. Alt er like farlig. Det er mest viktig for meg å møte helt nye mennesker som ikke forstår meg. Dette er min opplevelse av min væren i verden.

Internasjonalisering

Jeg vokste opp i et flerkulturelt land. Russland har en lang historie med stor erfaring av internasjonalisering. Selv om kulturkollisjoner også var problemer de siste årene i Russland.  Den flerkulturelle erfaring speiles i russisk litteratur. Dette er min kulturarv.

I Norge ser jeg kulturarv i Wergelands poesi. Jeg var veldig glad for å få høre i media om Wergelandsåret. I 2008 formidlet norske media mye om Henrik Wergeland (17. juni 1808–12. juli 1845). I den tiden hørte jeg oftere om den største norske dikter. Media minner om at han var den første sosialdemokrat og de svakes ridder. Jeg fikk høre at han var riksarkivar, historiker og folkeopplysningsmann. Samtidig sies at han var en ”ulidelig bråkebøtte”, individualist og rabulist, en følelsesmessig vulkan. Det viktigste poeng for meg er at Henrik Wergeland er en herold for toleranse og menneskeverd. Det er gledelig å oppleve at mangfoldet i hans diktning og samfunnsengasjement fortsetter å bli levende. Det er et fellestrekk med en stor russisk dikter, Aleksander Sergeevitsj Pusjkin (1799-1837). Selv om Pusjkin levde innenfor den russiske romantikken. Russisk gullalder i poesi 1810-30 hadde med Pusjkin i sitt sentrum. Russisk romantikk 1820-30 var med innflytelse fra fransk og engelsk romantikk, og tysk idealisme. Temaer var heroisk, sosial protest og opprør, naturen, død, galskap, det magiske og overnaturlige, vakre helter, kjærlighet, lidenskap og orientalisme. Alt dette opplevde jeg gjennom Wergelands diktning også. Det er viktig for meg å huske hvem Pusjkin og Wergeland var, hva de gjorde, hvilke samfunnsmessige forhold som påvirket dem, og hvordan de reagerte på sine omgivelser. Pusjkins og Wergelands arv føler jeg også gjenspeiles i mitt frihetsuttrykk. På samme måte som den russiske dikter Pusjkin var Wergeland i kamp for toleranse og likeverd.  Det er viktig å oppdage kraften gjennom dikterens humanistiske våpen. Wergeland viser meg den ekte kraft av den norske kultur. Det viser meg et felles uttrykk av det pusjkinske univers, som forblir i det russiske samfunn og inspirerer den russiske befolkning. Jeg har oppdaget at Pusjkin og Wergeland beskriver virkeligheten og viser oss en naturlig samtale med Gud. Dette treffer meg i dag. Men det er mange andre kunstverker og ting som også påvirker meg.

Den moderne kunst

Min bror synes at den protestantiske verden svikter menneskesjelens indre. Han synes at det blir seende ut akkurat som Pablo Picassos (1881-1973) bilde "Guernica" (1937).

Pablo Picasso, ”Guernica“, 1937

Selv om Picasso fortsatte å være en av de store realister i den moderne kunst, kan angsten være veldig smittsom og påvirke andre mennesker til å føle seg dårlig psykisk.
Min bror er et friskt menneske, men han reagerer voldsomt på dette bildet. Selv om "Guernica" viser en historie fra en konkret tid. Min bror sier at det er bare uendelige lidelser fra helvete, og han ser ikke noen sannhet om verden i "Guernica".

Min gamle lærer, professor Sigrid Fløttum Kristoffersen(HIBO), viste oss at bildet gir uttrykk for at det kan være hele det spanske folk som lider og skriker. Men samtidig er det uttrykk for kunstnerens raseri, og hans egen sorgreaksjon over sin nasjon, den spanske kultur, og det spanske folks tilstand og skjebne. Hun mente at det neppe var Picassos ønske at kunstverket skulle bidra til splid mellom folkegrupper i hans elskede hjemland. Sigrid stiller spørsmål om at kanskje Picasso i dette kunstverket først og fremst maner til å verne om, og ta vare på spansk kultur. Og at det er mulig at dette spesielle tilfellet symboliserer spansk kultur med "hester og tyrefektere". Det gjelder å løse konflikter som fører til krig og ødeleggende terrorhandlinger. Sigrid synes at det kunstneriske uttrykket bør vi ta vare på, også med tanke på våre dager. Kunstverkets innhold, synes hun, kan ha adresse langt utenfor Spanias grenser.(Avisa Nordland, torsdag 26.september 2002).

Men Picasso er ikke min favoritt. Hans kunst gir meg ikke inspirasjon til å uttrykke meg bedre i min kunst. Jeg er opptatt av å gjøre den riktige skjønnhets handling i samfunnet. Mer enn 50 år etter den 2. verdenskrig er den fortsatt tydelig som understrøm i kunsten. Det skapes bilder som etterlater en stemning av krig i den kollektive bevissthet. Kunstverker blir som referansen til fryktelige minner og erfaringer.  Provoserende kunstverk blir som sjokkbølger etter katastrofer. Kunstnerisk fortolkning avleses lenge etter at hendelsen fant sted. http://www.vineta.no/leonardrickhardlitteratur.html

Vi kan sammenligne et ikon, det greskortodokse helgenbildet av Den hellige Georg, og Guernica. 

                            Den hellige Georg      

Pablo Picassos "Guernica" (1937) 

Hesten på ikonen har bevegelsen mot høyre.  Dette gir betrakteren optimisme og tro på at et alternativ er mulig. Hos Picasso går bevegelsen motsatt og utløser, i henhold til kunstteori (se Gunnar Danbolt ”Blikk for bilder” Abstrakt forlag AS, 2002, s.42-43), derfor gir pessimisme uten tro på et alternativ. Dette er på grunn av at vi naturlig leser bildene fra venstre til høyre. Kunstverkene er forskjellige, selv om begge bilder ”gråter”.  "Guernica" viser «verdenssmerte» som betegner den smertelige følelsen som forstår at den fysiske virkelighet aldri kan tilfredsstille sinnets behov, en følelse av egen og av verdens utilstrekkelighet. (Weltschmerz - tysk «verdenssmerte» er et begrep brukt av den tyske forfatteren Jean Paul. Denne typen pessimistiske og melankolske verdensanskuelse var vanlige blant en rekke romantiske forfattere.) http://no.wikipedia.org/wiki/Weltschmerz

Frihetsuttrykk gjennom skrivekunst

Jeg får inspirasjon av flere forfattere. Boris Pasternak (1890 – 1960) sier gjennom sitt største kunstverk Doktor Zhivago at det viktigste i oppdragelsen er at barna greier å skille det gode (som skjønnhet) og det tilfeldige(som dårlig). På den måten opplever et menneske den naturlige sjelelige frihet. Dette er den lykkeligste beherskelse for et individ uansett nasjon. Frihet gir dem sjansen til å være gode mennesker, som vil leve bra og rettferdig uten å vente belønning for det. Dette er en rikdom som et menneske kan ha, og som andre vil sette pris på. Slik tolker jeg Pasternak's frihetsuttrykk. Boris Pasternak fikk Nobelprisen i litteratur i 1958.

Dostojevskij har lært meg gjennom sitt kunstneriske frihetsuttrykk, at russiske ikoner gjenoppretter og speiler verdens skjønnhet. Den store russiske forfatteren Dostojevskij påstår i flere av sine store kunstverk at "skjønnheten skal redde verden". Min bror og jeg kjenner mange som tror på akkurat det. Min bror og jeg er enig i det. Kristendommen lar seg ikke lukke inn i rasjonelle og logiske formuleringer. Alle som hører til den ortodokse kirke vet at mennesket ikke bare består av en hjerne. Ortodoks tro lærer oss at menneskets sentrum er i hjertet. Hjertet ble som et møtepunkt for menneskets erkjennelse og livskraft. Dostojevskij formidler gjennom sine kunstverk at ikoner er formidlingen av den guddommelige skjønnhet i linjer og i farger. Guddommelig skjønnhet er en inspirasjon til hele mennesket. Derfor er skjønnheten guddommelig for meg og handling. Etter min russiske mentalitet er skjønnheten en mystisk glede over øyeblikkenes virkelighet. Hvorfor opplever jeg alt dette slik? Noen ganger blir jeg virkelig provosert av et ondskapsfullt uttrykk fra medier eller fra kunstverk av enkelte berømte kunstnere. Jeg er svært kritisk mot handlinger som skader mennesker. Som en russisk kristen er jeg sikker på at alle mennesker har ansvar for hvert eneste møte de har med andre mennesker. Derfor bør media ta mer ansvar fordi de er en viktig møteplass for mennesker. På samme måten som kunstnere har møte med tilskuere gjennom bildene sine. De bør også ta mer ansvar.

Etter min russiske kristne tro, føler jeg en plikt overfor "lånet" som jeg fikk av Gud i og med livet. Jeg kan ikke begrave mitt talent - mine evner - i jorda. Jeg bør levere tilbake 10 ganger mer det jeg har fått av Gud. Derfor bør jeg tilegne meg kunnskap hele tiden. Jeg bør bli flink til å bruke den kunnskapen til å skape noe, og gjøre min innsats i samfunnet. Dette prøver jeg å formidle til min bror, som tror at kunnskapen kommer av seg selv hvis man bare ber regelmessig til Gud. Han forstår ikke at det er mulig å oppleve den naturlige, den uendelige bønnen til Gud, for det vanlige mennesket. Min bror sier at det bare er munker og nonner i et kloster kan oppleve den uendelige bønnen. (Den uendelige bønnen. Jeg kommer tilbake til begrepet i den teoretiske delen.) Han synes at ”Peredviznikhi”, Solshjenitsyn, Dostojevskij og andre kunstnere med sitt uttrykk ikke kan beskrive kristen tro. I følge min brors mening kan det gjøres bare av hellige munker, eller av hellige kunstnere som maler ikoner. Selv om jeg har fått tillatelse fra en russisk prest til å male ikoner, er det umulig for meg å gjøre det enda. Å male et ikon er et spesielt uttrykk som bør oppleves og komme fra hjertet. Hva bør speile frihetsuttrykk i den guddommelige kunsten?

Min kristne forståelse

Mine kunstverk er skapt fra hele mitt hjerte til neste generasjon. Men de sterke konflikter som er i kunstnerens personlige livshistorie er en viktig påvirkning for å skape en helt ny teknikk i maling.  Jeg tenker at alle mennesker er like på en måte, med det at de har menneskelige behov for å oppleve trivsel rundt seg. Da kan de oppleve trivsel ved å se på bilder der kunstneren har frembraget sine sanne frihetsuttrykk gjennom sterke opplevelser som kommer i harmoni med seg selv. Men jeg har aldri vært opptatt av å selge bilder. Jeg blir virkelig frustrert hvis noen spør meg: "selger du mange bilder?"  Da svarer jeg at mine bilder er ikke som poteter som må selges. Da ler alle som spør meg om det. Jeg tenker ikke på å bli populær som kunstner. Det er muligens derfor jeg er bevisst på at jeg har et ønske om å male spesielle bilder. Bilder som kanskje kan bli etter hvert som hellige ikoner. Bare ikoner speiler den virkelige store skjønnheten, i følge Dostojevskij. Jeg malte Jesu mor Maria, som reddet Venezia fra pesten.

Bildet Venezia inneholder barokkirken Santa Maria della Salute, som ble bygget i 1630 for å feire slutten på pesten som drepte hundretusener. Jeg har prøvd å male et ekko av Marias uavlatelige bønn.

  

Utsikten fra tårnet på basilikaen S. Marie og gamle tollstasjon.   

Zoja Sperstad, Venezia, (olje, lerret). 2006

Men det er ikke et ikon enda, selv om jeg kanskje mestrer frihetsuttrykk som speiler tilgivelse.

En gang senere malte jeg bildet Maria, som var inspirert av et gammelt russisk ikon: "Beroligelse for onde hjerter". Men dette bildet er heller ikke et ikon enda. 

Zoja Sperstad, Maria, (olje, lerret), 2007

Disse bildene kan ikke kalles ikoner. Det må skje noe "spesielt"(mystisk) rundt de bildene.
Derfor blir bildet Maria som en gave til Bragernes kirke i Drammen. Dessuten er det ikke malt i den riktige teknikken, som de ekte ikonene i gamle dager. Jeg prøvde å male med den gamle teknikken en gang. Det var i påskedagene, og jeg malte sammen med norske og finske barn. Vi malte på treplater med gamle teknikker for ikonmaling med egg- tempera og forgyllning. Og vi malte ute i solen, selv om det ikke var så varmt enda på Helgeland (Nesna, Nordland).

                           Jesu malt i påske dagene i 2002                                                             

  Nesna, vår  2002

Malriet Jesus fikk Kristen videregående skole på Nesna i gave. 

Utstillinger i Nordland

Jeg hadde flere utstillinger på Nesna: Nesna kirke, biblioteket, Høgskolen i Nesna, Ludviks galleri, Blått til kyst, Våres plass, Sparebank 1, Rønnaug Stjernen's galleri.

Utstilling i kirken på Nesna. Høst 2007 

I den periode malte jeg mange bilder som ble inspirert av klassisk musikk. For eksempel bildene på utstillingen i kirken på Nesna (høst 2007) ble inspirert av den tyske romantiske komponist Robert Schumann (1810- 1856). Disse bildene ble solgt i Drammen i perioden mellom 2008 og 2010.

Ekte frihetsuttrykk er rundt oss

Da jeg var ung, leste jeg dikt fra renessansen. De påvirket meg sterkt. Jeg husker enda:

”midlertidig hjelp er ondskap.” De fleste er vel enige om at vennskap skal føles naturlig og trygt. Jeg har litt vonde tanker om meg selv fordi jeg har blitt såret av venner flere ganger. Vennskap er uendelig og mye bedre enn vennlighet. Derfor er det viktig å ha ekte kunst rundt oss, slik at vi får en uendelig hjelp av vakker skjønnhet som inspirerer oss til å være lykkelig gjennom enkel godhet, og til å sette pris på det som vi har rundt oss. Dette er kunstnerens funksjon som jeg har opplevd selv av andres kunst. For eksempel var jeg på en konsert i Bragernes kirke i Drammen. Det var konsert "Fra Bach til Beatles", med Ulf Nilsen på orgel og Georg Reiss på klarinett, saxofon og tarogato. Plastiske folketoner var brukt til improvisasjoner med klassiske og moderne toner fra Bach til Beatles. Det var en vidunderlig opplevelse for meg. Da jeg kom ut etter konserten, så jeg alle fargene i naturen klarere. Sollyset skinte gjennom bladene på trærne. Bladene på den gråe asfalten lå med de flotteste fargesammensetninger og strålte på meg som Guds kjennetegn over en spesiell begivenhet. Det er vanlig for meg å få se noe spesielt i naturen.  Dette er bevis på at vakre kunstopplevelser utvikler menneskelige følelser og gir glede av å oppleve det vakre i hverdagslivet.

Zoja Sperstad, akvarell, Kjærlighetsstien, 2003

3. Samtaler om frihet og frihetsuttrykk i kunsten

Nesna

Gjennom et feltarbeid høstet jeg erfaringer med den norske verdenen - på Nesna og slik jeg møtte den gjennom norske media. Media har både styrket og tydeliggjort min erfaring av frihetsuttrykket i kunsten, ikke minst gjennom en kontrasterfaring.

Nesna (KVN nede i høyre hjørnet av bildet) 

Jeg har gjennomført feltarbeidet ved Kristen Videregående skole på Nesna i  Helgeland (KVN). De personer jeg møtte i feltet var lærere og elever i kunstfag ved KVN. Den måten jeg så på min erfaring som bildekunstner forbandt jeg med min erfaring som pedagog. Jeg ble veldig knyttet til KVN og til Nesna både som elev, student, praksisstudent og som lærer. Jeg føler det som om jeg har vokst opp ved KVN fra 1999 til 2008, selv om jeg har studert ved flere Høyskoler i denne perioden. Jeg husker mine opplevelser fra min praksis ved KVN. Mitt følelsesliv gjennom hele perioden rommes i feltarbeidet.

Gjennom min undervisning har jeg bestandig formidlet til KVNs elever en forståelse av kunstneren som et frihetselskende menneske i vår nåtids sosialdemokratiske verden. Det er naturlig for en kunstner å utvikle sine ferdigheter som frihetsuttrykk (uttrykk av frihet) i kunstfag.  Dette ble en motsetning til den kunstneriske verden der alt kan tolkes som kunst i dag. Elevene fikk vite at moderne kunstnere i dag ikke behøver å lære seg den klassiske teknikken i tegning og maling. Jeg hadde som mål å inspirere mine elever til å mestre maleteknikken med blyant og pensel.  Som eksempel på klassisk tegning viste jeg mine tegninger. Disse tegningene hadde jeg fullført i 1980 på kurs ved skulptørverksted hos David Narodickij i Moskva.

Zoja Sperstad,  tegninger, 1980

 

Akvarellbildet (Nesna) til undervisning, 2004

Som eksempel på klassisk maling viste jeg elevene mine akvarellbilder. Med dette ville jeg gi elevene en kontrastopplevelse til en kunst som ville provosere.

Ved feltarbeidet rettet jeg hele tiden de samme spørsmål til meg selv: ” Hvilken betydning har frihetsuttrykket i kunsten? Hva gjør det mulig å uttrykke frihet gjennom kunst?

Det lille feltarbeidet under masterstudiet ved senter for praktisk kunnskap gjorde jeg fra slutten av vårsemesteret 2007 og på begynnelsen av høstsemesteret 2008. Jeg valgte da å gå tilbake til data jeg hadde fra perioden 2005-06, men nå for å stille mine spørsmål om frihetsutrykket til disse data. Jeg var på Nesna under perioden for det lille feltarbeidet og jeg hadde kontakt med den ene av tre informanter, en lærer ved KVN, men jeg diskuterte ikke problemstillingen med henne. Jeg gikk til mine data som jeg hadde om henne fra perioden 2005-06, og hentet ut mine svar om frihetsuttrykkets betydning gjennom en refleksiv prosess. Det jeg fant ut og skrev fram i denne refleksjonen, fikk hun lese. Den andre informanten, en elev, var ikke lenger på Nesna i 2007-2008. Den tredje informanten, forskeren, er meg selv. Her følger jeg Cate Wadel når han slår fast at en forsker i sitt eget yrkesfelt (- i sin egen kultur -) er sin egen viktigste informant. Det lille feltarbeidet er altså en refleksiv samtale med meg selv om fortellinger om erfaringer med mine to (andre) informanter, for på nytt å spørre om frihetsuttrykkets betydninger og forutsetninger i kunstutdannelsen, slik disse betydninger og forutsetninger trer fram i mitt materiale.

Hensiktet med dette er å utdype og nyansere og også utfordre mine innsikter om frihetsuttrykket i kunsten, slik de trer fram i min egen erfaring, fra barndom, ungdom og tidlig voksenliv i Russland og senere i Norge.

Hvem er informantene?

Jeg hadde altså informanter - kunstnere:

1. Kunstner - elev (norsk-samisk) i kunstfag - 19 år. Hun var elev ved videregående skole i VK2 (”Form og farge”). Hun har det siste året på videregående skole hatt en likegyldig interesse opp imot skole og fag, selv om hun er presis til alle timene og liker kunst og estetisk arbeid. Hun kan mye mer enn andre i kunst og handverk. Men kunstverkene som hun lager viser alt for ekstreme følelser og er for lidenskapelige. Kunstverkene ikke visste meg kunstnerisk verdi, som kunne brukes til videre forskning. Hun er høflig med lærerne, men virker mistenksom mot dem. Hun er ei blid og koselig jente, men hun vil helst arbeide alene. Hun sier at hun er individualist.

2. Kunstner - lærer i kunstfag - 55 år (norsk). Lærer har stor erfaring som kunstner og lærer. Hun fullførte mastergradsstudiet på Notodden på Høgskolen i Telemark. Jeg har sett flere av hennes utstillinger og tror at hun er meget begavet som kunstner. (Jeg bruker to av hennes bilder til refleksjon.) 

 Tove Olafsen ” Bebudelsen” 56cm x 37cm. batikk. 

Tove Olafsen ”Peter Dass”, 70cm x 36cm. Akrylfarger på skifer

 

Hun har en individuell måte å utrykke seg på. Jeg har opplevd henne som en veldig flink og tolerant lærer. Læreres veiledning var et flott eksempel på hvordan man kan holde dialoger med elevene, med unge kunstnere.

3. Kunstner -forsker i kunstfag -53 år (russisk). Det er meg selv. Jeg understreker altså at jeg er min egen informant. Jeg var både elev, praksisstudent og senere lærer ved KVN. Jeg kjenner elev og lærer fra skoletiden 2004-2005 og 2005-2006. Jeg var presentert for elevene i klassen som praksislærer i kunstfag. Våren 2005 var jeg i observasjon av undervisning. Det er fra denne perioden, 2005-2006, jeg har mitt materiale.

Jeg flyttet til Norge i 1996, men bor nå i Drammen. Jeg bodde på Nesna fra 1999 til 2008.

Nesna 2011/Kristen Videregående skole på Nesna i  Helgeland (KVN) er i midten på høyre side av bildet

Kristen Videregående skole på Nesna i  Helgeland (KVN)

Et lite feltarbeide

I klassens lokaler sitter elevene med ryggen til vinduet. 

Foto fra disse lokaler under min undervisning med de andre elevene.

Det er kaldt ute. Solen skinner fra en lett disig himmel. Denne utsikten husker jeg godt, som et godt minne om denne studietiden. Dette inspirerte meg hele tiden.

 

Utsikt fra vinduet motiv miner meg Monets bilder "Impresjon av soloppgang", 1872

Claude Monet "Impresjon av soloppgang", 1872

 Lærer informerer studentene: Kunst fremtrer som uttrykk i mange former. På slutten av 1800-tallet var det en del kunstnere som var blitt lei av at bilder måtte males etter bestemte, strenge regler. Disse malerne ville heller prøve ut nye måter å male på. Impresjonistene tok avstand fra den borgerlig/akademiske tradisjon (salongmaleriet). Ute i naturen observerte de at lyset og fargene hele tiden forandret seg. Disse naturinnttrykkene var noe de gjerne ville få med i bildene sine. For å fryse fast forandringene, måtte de jobbe raskt. De hadde derfor ikke tid til å blande seg frem til ulike farger. Fargene ble satt direkte på lerretet med korte og hurtige penselstrøk.  Denne nye måten å male på ble ikke særlig godt mottatt av andre malere. De impresjonistiske malerne var derfor ikke velkommen til å stille ut sammen med de mer tradisjonelle malerne. Impresjonistene valgte derfor å lage sin egen utstilling.

Det bildet som gav denne kunstnergruppen navnet impresjonister, er Monets kjente bilde: «Impresjon av soloppgang» (bildet ovenfor). Monet malte ofte serier med bilder av det samme motivet, malt på forskjellige tider av dagen eller på forskjellige årstider. På denne måten fikk han vist hvordan et motiv skifter karakter avhengig av lys og farge. Katedralbildene er eksempler på en slik serie:

Rouen katedral, tidlig morgen", 1894      Rouen katedral ved solnedgang", 1894

 

Eleven fikk en oppgave etter at impresjonismen hadde vart tema for undervisningen. Oppgaveteksten sier: ”La deg inspirere fra denne aktuelle tidsepoken, og komponer fritt fra dette bildet. Du skal med andre ord tolke denne kunstneren ved å lage et nytt bilde, et nytt utrykk, men benytt gjerne sammen tema. Fantaser med egne farger og former.”

 Jeg registrerer: Eleven begynner å tegne. Hun blir irritert og sier slikt som: ”Jeg som kunstner føler meg fri til å kunne utforme mitt personlige formspråk og behøver ikke etterligne impresjonister.” Under den delen av observasjon la jeg merke til at hun gjør arbeidet med oppgaven for fort og blir ferdig før andre i klassen. 

   Eleven er inspirert av Monet.      

Fotoet viser at eleven var inspirert av Claude Monet. Eleven har prøvd å male bildet med pastellkritt i stedet for å bruke pensel og farge. unHuHUDette er det eneste foto av eleven og hennes kunstverk jeg fikk lov å bruke. Jeg som forsker har reflekterer over at eleven ble inspirert av undervisningen, men går for fort fram uten å gå i dybden for å oppleve impresjonistisk uttrykk.

Eleven har fått nødvendig veiledning av læreren igjennom lang tid: 1). Eleven fikk veiledning fra lærer før bildet ble bearbeidet av eleven flere gang til. 2). Lærerens respons høres ut slik: ” Kunstnere har alltid som mål å uttrykke frihet. Du har valgt bildet av maleren Claude Monet, der han ønsket å formidle sine sanseinntrykk av naturen. Dette åpner for deg nye motiv, nye teknikker og nye uttrykksformer…” 3). Eleven er frustrert og svarte: ”Det var plutselig at friheten slo ned i meg, og jeg stivnet i det. Jeg kom på ideen om at kunstnere ble ”fristilt” til å uttrykke seg selv i bildet umiddelbart om sitt indre liv.”4). Læreren var ening at eleven bør gi uttrykk for sitt indre liv, samtidig bør eleven prøvde å lære seg gi uttrykk for impresjonistiske maleteknikker. 5). Læreren formidlet hvordan hun første gang prøvde å erfare den franske impresjonistiske teknikken med pensel på lerret. 6). Eleven bedret sin måte å male på. 7). Eleven opplevde intenst forskning og utprøvelser, og i denne prosessen har hun lært av andre kunstnere.  8). Til slutt plasserte hun impresjonistiske frihetsideer i sitt uttrykk. 9). Hun har brukt primærfargene, og satt fargene ved siden av hverandre med grov pensel. 10). Eleven har fullført et meget godt bilde, som stemte med oppgaven. 11). Jeg har registrert at eleven opplevde primærfargene gjennom positive erfaringer i sitt ”frihetsuttrykk”. 12). Jeg fikk en opplevelse av at det rådet, medfølelse, talens åpenhet og tillit i relasjonen mellom informantene.

Oppgaven ga mulighet for den unge kunstneren til å bli inspirert av den aktuelle tidsepoken. Elevene skulle komponere fritt fra et eller annet bilde fra den konkrete epoke. Oppgaven viser at både det kunstteoretiske og kunstneriske perspektiv er viktig for dette arbeidet. Jeg ser at eleven var inspirert av undervisningen.  Jeg kjenner meg selv igjen i eleven, som vil ha mer frihet i sitt utrykk i bilder som fullføres i forbindelse med læring av kunstfag. Eleven føler seg litt krenket på en måte.  Som kunstner selv vet jeg at kunstnere krever respekt for egen integritet. På mystisk vis tror alle kunstnere at de kan uttrykke seg i kunst og har en oppgave å framstille det for andre. Derfor opplever alle kunstnere seg som visdomslærere, på en måte, selv om de ikke har fullført nødvendig utdannelse i kunstfag.  De liksom kan alt om kunst fra fødselen av. De ønsker heller ikke å bli styrt av andre mennesker i noen situasjoner.

Jeg forstår det pga at jeg husker godt min egen opplevelse av de første erfaringene med bildemaling og endring etter tid. For meg var også mine første utprøvelser i bildene viktigere enn å lære om andres frihetsuttrykk. Jeg ser at eleven klarer å ta vare på egen opplevelse. Eleven er en kunstner med liten erfaring. Hun er en ung person. Hun klarer likevel å tolke en ny kunstteori, og prøver å erfare den gjennom bildemaling etter hvert. Elevens kunstverk viser ekstreme og lidenskapelige følelser. Jeg har opplevd at eleven har følt en frihet på sin egen måte til å uttrykke seg. Hun sa det slik: ”Jeg som kunstner føler meg fri til å kunne utforme mitt eget personlige formspråk.” Dette er elevens forståelse og mening om frihetsuttrykket i hennes kunstverk. Det viser at hun har en egen livsforståelse som gjenspeiles i hennes kunstverk. Dette stemmer med min egen erfaring med bildemaling. Som en veldig selvstendig elev hadde hun problemer med å forstå den riktige maleteknikk. Men læreren klarte å veilede slik at eleven forstod den riktige maleteknikken. Dette gikk så langt at eleven fikk en ny opplevelse av kunstnerens frihet i sin arbeidsprosess med oppgaven.  Jeg kjente meg selv igjen, og som forsker reflekterte jeg over at det er interessant å huske rekkefølgen av egen kompetanseutvikling som kunstner. Jeg opplever også hver gang en ”ny frihet” etter at jeg har lært noe nytt i kunstteoretiske og kunstneriske historier. Dette skjedde også da jeg malte ”Paradis2” etter nye studier i kunstfag.

 

Zoja Sperstad, Paradis 2, 2006

Hvordan bedres kommunikasjon ved å oppleve frihet?

Jeg som forsker hadde forventninger om å se hvordan kommunikasjon bedres ved å oppleve frihet i handling og kunst. Det som forstås teoretisk, kjennes ikke bestandig på ”kroppen”. Det var naturlig for meg å se på eleven, som en kunstner, selv om hun hadde liten kunstnerisk erfaring.  Gjennom min lærerpraksis har jeg erfart at læring gjennom dialog et viktig.  Læreren veileder eleven i bildemaling gjennom ekte vennlig dialog. Praktisk pedagogisk erfaring sier meg at det er best å bryte med en altfor asymmetrisk relasjonen mellom lærer og elev. Derfor var det lett å merke om læreren gikk naturlig inn i en symmetrisk eller asymmetrisk relasjon til eleven. Men lærerens yrkesetiske kompetanse gjør henne til en omsorgsperson. Læreren viser seg som en god kommunikasjonspartner.  Fra hennes side utvikles gode relasjoner til eleven. Lærer, og jeg som forsker, er fagpersoner som innehar faglig kompetanse og kan veilede ut fra det. Jeg fikk se og oppleve at læreren etter hvert kom naturlig inn i en relasjon med eleven som kunstner til kunstner.

Eleven har opplevd tillit til læreren. Relasjonen mellom lærer og elev viser mellommenneskelig handling i en læringssituasjon. Læreren formidlet hvordan hun første gang prøvde å erfare den franske impresjonistiske teknikken med pensel på lerret. Og eleven ble inspirert til å bruke et impresjonistisk uttrykk: Da fikk hun oppleve på kroppen den franske kunstneriske frihet fra den bestemt tiden. Eleven fikk erfare den impresjonistiske måte å male på. Den nye erfaringen åpnet elevens øyne som kunstner og hun fikk se den franske kunsten med en oppdagelse av egen ”ny frihet”. Denne måten å se kunst på opplevde hun som en ny følelse. Jeg fikk se og oppleve en vakker veiledning handling som oppfylte etiske mellommenneskelige krav. 

Skjønnhetens erkjennelse i frihetsuttrykk.

Det var meget interessant for meg å se meg selv i en prosess hvor andre er involvert. Takket være det lille feltarbeidet i masterstudiet kunne jeg se meg selv på en annen måte. Ved å gå inn i en forskerposisjon ble det tydelig at det ikke bare var kunstner og elev som endrer seg gjennom den observerende praksisperioden i 2005-06.

Lærer var spesielt interessant for meg. Vi er begge utdannet pedagoger og vi er kunstnere med stor erfaring.

Jeg ble kjent med hennes frihetsuttrykk gjennom kunst. På utstillingen ”Blått til kyst” fikk jeg se hennes nye flotte bilder som tydelig viser hennes forståelse om tillit og hennes ønske som pedagog om å oppfylle en etisk fordring.  Hennes kunstverk viser hennes holdning til andre mennesker. Hun er vennlig mot eventuelle tilskuere på samme måte som hun er vennlig mot sine elever i klassen og mott studentene i praksis. Dette uttrykker en forståelse av kunst som også er min egen forståelse. Kunstverket uttrykker en frihetsholdning som gjør det virksomt og ”handlende” i samfunnet.

Bildet malt av informant/lærer til Utstilling ”Blått til kyst” i 2005

Bildet overfor viser og forteller hvordan Herrens engel kom til Maria. Jeg ser at bildet speiler Marias sin tillit som skapte fred og tilgivelse i verden. Dette er kunstnerens egen opplevelse av historien og dens budskap fra Bibelen. Jeg har også hele tiden ønsket å male handlinger utgått fra de hellige vesener, som stemmer med min livserfaring og livsforståelse. Jeg ser at hennes frihetsuttrykk gjenspeiler skjønnhet som følelse. Den skjønnhetens form framheves i strålende farger med detaljer som fargens lasering og den fine formens rytmer. Dette er mitt mål i kunstuttrykket også.  Informant- lærer assosierer tydeligvis frihetsuttrykket med skjønnhet. Dette viser at vi har mye felles, selv om vi har forskjellig kulturell bakgrunn. Vi viser vår livsforståelse gjennom frihetsuttrykk i kunstverk. Læreren forstår dette, selv om hun ikke sier det slik.

På utstillingen ”Blått til kyst” møtte jeg mennesker av forskjellig religion. De følte seg ikke krenket av hennes kristne uttrykk. Noen sa det omtrent slik: Jeg har opplevd Jesu forkynnelse på utstilling. Muhamed kom for å forsterke de mellommenneskelige krav i Jesu forkynnelse. Bildets budskap er beskrevet i Bibelen og Koranen og andre religiøse bøker. Jeg har registrert at for ekte muslimer (ikke fanatikere eller terrorister) eksisterer Jesus på samme måte som Muhamed. Slik bildet uttrykker frihet og tillit, fikk betrakterne oppleve fred i en felles verden. Kunstneres uttrykk er frihetsuttrykk.

 Jeg fikk en skjønnhetens frihetsopplevelse fra første øyeblikk i møte med bilde som ble malt av læreren. Bildet oppleves som subjekt på en måte. Jeg opplevde gjennom bildets frihetsuttrykk en samtale med kunstneren. Jeg fikk en følelse av tillit. Det var som om bildet oppfylte de etiske fordringer jeg kunne stille. Kunstverkets frihetsuttrykk leder betrakteren inn i en samtale der alt er tilgitt. Jeg fikk oppleve at min sjel er en del av den guddommelige verden. Jeg opplevde det som om min sjel hadde del i en guddommelig verden. Jeg er sikker på at alle mennesker kan oppleve det samme, hvis de er åpne for det.

  Avisutlilipp fra Rana Blad 25.mai 2005 

Bilde malt av lærer /kunstner

Rana blad skriver om utstillingen ”Blått til kyst”. På fotoet overfor vises bildet malt av min informant læreren. I bildet har jeg oppdaget et selvportrett av læreren og portretter av alle hennes nærmeste. I en undertekst til bildet fremhever hun imidlertid noe annet: ”Jeg har malt dette bildet etter inspirasjon av åpningsordene til Petter Dass i `Nordlands Trompet`. Bildet viser Petter Dass som innbyr ulike mennesketyper til måltid. Bordet er dekket med brød og vin som kan assosieres med at dette er et nattverdsmåltid/kjærlighetsmåltid. Perspektivet i bildet er "dobbelt": Et jordisk og et himmelsk perspektiv (du ser at bordet er framstilt som sett ovenifra, mens menneskene sees i front).”

Alle kunstneres nærmeste mennesker inngår i kunstverkets fortelling, stemmer med min egen erfaring som kunstner. Bildet uttrykker trygge følelser. Læreren knytter også sitt kunstneriske utrykk til litteraturen, slik jeg selv gjør; alle som kjenner norsk litteratur, kjenner den store helgelandskes dikteren Peter Dass fra barokktiden.

 Jeg ble bestyrket i at skjønnhets opplevelse gir trygghet gjennom forankring i eget opphav i familien og kultur. Denne erfaringen fra feltarbeidet overbeviser meg om at kunsten gjennom et ekte frihetsuttrykk gjenspeiler "hvordan verden føles" i oppfyllelsen av livets etiske fordring til oss.

Hva feltarbeidet gikk ut på og hva jeg erfarte og lærte?

Mitt essay handler om en etisk dimensjon i kunsten, og feltarbeidet tydeliggjorde for meg denne etiske dimensjon.  Det blir viktig for meg å få frem den erfaringen jeg har gjort som kunstner: At kunst er et uttrykk for frihet som skal møte og vekke en frihetserfaring og opplevelse hos betrakteren. Billedkunsten åpner en relasjon mellom kunstner og tilskuer der frihet står på spill. Dermed kan man snakke om en etisk fordring som både er rettet til kunstneren og kunstverket, på den ene side, og til den som ser og opplever verket, på den annen. Kunstverket (og kunstneren) er stillet overfor en fordring fra tilskueren om å vekke og kanskje tydeliggjøre en frihetserfaring. Betrakteren er stillet overfor en fordring om å forholde seg til frihetsuttrykket i kunstverket.  Jeg erfarte at frihetsuttrykk gjennom kunstverk øker min bevissthet på fellesskap og vår felles avhengighet. Kunstneren bør ha ansvar for kvaliteten av kulturarven til neste generasjon. Alle mennesker trenger kulturarven fra sin barndom og sin etnisitet osv. Men på kulturarvens grunn må kunstneren formidle en skjønnhet og glede som setter oss i en frihetens bevegelse som forsoner og muliggjør tilgivelse.

 Kultur fra renessanse tiden har gitt oss sinn klokskap: ”midlertidig hjelp er ondskap.” Den etiske fordring er taus og heletiden bør være til stedet mellom mennesker.  Den etiske fordring blir som naturlig ”ukrevende” krav.

Ansvarlig Frihet gir mennesker sjansen til å være gode mennesker, som vil leve bra og rettferdig uten å vente belønning for det. (I følge Boris Pasternak's frihetsuttrykk. Boris Pasternak fikk Nobelprisen i litteratur i 1958.) Det samme viser min og informantens erfaringer. Skjønnhet skapes av kunstner, som har barmhjertighet, medfølelse, talens åpenhet og tillit. Skjønnhet knyttes til den etiske fordring. Derfor den ekte frihet og skjønnhet som oppleves i felleskap er et kjennetegn på humanisme og den absolutte sannhet. Jeg erfarte at frihetsuttrykk gjennom kunstverk øker bevissthet på fellesskap og avhengighet mellom mennesker. Dette førte til at kunsten kommuniserer en frihetserfaring av idealer og en følelse av frihetens muligheter i livet. Selv om kunsten kan bli destruktiv, egosentrisk, uetisk. Det viktigste og tydeligste ble gjennom feltarbeidet er: Kunstnerens handling viser frem kunstnerens fornuft gjennom sitt uttrykk av frihet i kunst. Kunsten forvalter idealismens verdier, selv om den kan bli provoserende. Derfor bør kunstneren ha et integrert forhold til sin kultur og religion.

4. Frihets­uttrykk og dobbel fordring

– Teoretisk refleksjon

Bildet malt av informant/lærer til Utstilling ”Blått til kyst” i 2005

Zoja Sperstad, Paradis,olje/larret, 2002

I de foregående kapitlene har jeg fortalt frem særlig to erfaringer som jeg ønsker å utdype og diskutere teoretisk: at kunstuttrykket er et frihetsuttrykk – og at relasjonen mellom kunstverket og betrakteren representerer en dobbel fordring.

Uttrykksteorien og frihetsuttrykket

Uttrykksteorien ser på kunstverket som et uttrykk for kunstnerens indre. Kunstnerens uttrykk i bildet er det viktigste. Jeg henviser her til Gunnar Danbolt, Blikk for bilder, Abstrakt forlag, 2002, s.62-66. På 1700-tallet oppstod det et nytt menneskesyn. Opplysningstiden var en samfunnskritisk tid som uttrykte en tro på menneskets evner og fremmet renessansens humanistiske idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Filosofene ble opptatt av det som skiller mennesket fra mennesket, den individuelles egenskaper.  De ble opptatt av følelsene og friheten til å leve ut og realisere sin egen identitet. Loche innleder bevissthetsfilosofien på en konkret måte ved å introdusere begrepet ”bevissthet”, som han setter opp mot det mer vanlige begrepet om menneskets sjel. (Eliassen & Fauskevåg: Frihetens århundre, Litteratur, kunst og filosofi i Frankrike på 17-tallet. Spartacus Forlag A/S, Oslo 1997, s.176)

 Dette er viktig for refleksjon og teoretiske diskusjon videre.

Kunstsfæren ble skilt ut som egen samfunnssektor på linje med religion, moral, vitenskap, økonomi og annet. Kunstnerens uttrykk skulle vært et identitetsuttrykk som var unikt og originalt. Uttrykket skulle ikke være påvirket av annen kunst. Det kunne ikke settes opp regler for hva eller hvordan man skulle lage kunstverk. Produktet skulle være et resultat ut fra kunstnerens indre. Kriteriet på kunst ble at bildet var autentisk, unikt og originalt. Kunstverket skulle overraske betrakterne. Kunsten skulle ikke svare til deres forventninger og tidligere opplevelser av kunst. Med dette var en ny kunstteori skapt – den teorien som kalles uttrykksteorien eller ekspresjonsteorien.

Danbolt fremhever at det var viktig på 1700-tallet at hvert eneste menneske først skulle være ”seg selv”. Ethvert menneske har sin naturlige måte å føle og oppleve verden på, og denne særegne følelses- og opplevelsesmåten kalte man menneskets ”personlige identitet”. Dette fikk spesiell konsekvens for kunst og kunstnere. Kunstneren begynte å omtales som geni.  Med geni mente man da en person hvis ”identitetsuttrykk” eller følelsesuttrykk var av allmenn interesse. Senere på 1900 – tallet kom impresjonismen.  Dette var en utvikling bort fra virkelighetsnær i imitasjon; foregangsmenn var blant andre Claude Monet, Van Gogh og Henri Matisse. 

 

Claude Monet, Vannliljer,(1914-17)
 

Vincent van Gogh,Caféterrassen på Place du Forum om natten, Arles, ca. 1888

 

 Henri Matisse, "Harmoni i rødt", 1908

De lot seg inspirere av det tilsynelatende enkle i folk art. Kunstnerne ønsket nå å uttrykke sine sinnsstemninger, følelser og tanker.

Problemstillingen

For 22 år siden opplevde jeg en etisk fordring til meg som kunstner om å sette betrakterne av mine bilder i en frihetsbevegelse.  Da ble jeg døpt i den gresk-ortodoks kirke i Russland. Jeg var 33 år gammel. På den tiden oppsto de spørsmål i min sjel som utgjør problemstillingen i denne masteroppgaven: Hvilken betydning har frihetsuttrykket i kunsten? Hva vil det si at frihetsuttrykket medfører en fordring?

Problemstillingen utvides naturlig i forhold til selve livsforståelsen: Hvilken betydning har frihetsuttrykk i livet?

I mitt arbeid med essayskrivingen har jeg som problemstilling: Hvordan kan vi forstå det kunstnerske uttrykket som et frihetsuttrykk?

Uttrykksteorien åpner for en rekke kunstretninger som ekspresjonisme, impresjonisme og senere retninger. Tanken om at det kunstneriske uttrykket skal springe ut av kunstnerens innerste, kan imidlertid åpne for motstridende impulser som frihetsbevegelse eller egosentrisme. Uttrykksteorien er ingen garanti for at frihetsutrykket får rom og blir rådende i kunsten, men det kan bli tydeligere at det kunstneriske uttrykket er utfordret som frihetsuttrykk.  Som kunstner merker jeg valget: Vil jeg uttrykke en skjønnhet som kan sette betrakterne av mine bilder i en bevegelse mot frihet, forsoning og tilgivelse, eller vil jeg gi uttrykk for destruktive, utforsonlige følelser.

     Det springende punkt i uttrykksteorien blir hvilken kilde den geniale kunstner øser av. Min erfaring har lært meg at det er skjønnheten i naturen og livet som må sette kunstneren i bevegelse. Bare slik kan kunstverket bli et frihetsuttrykk som kan forløse betrakteren. Forløsningen er altså en frukt av en frihetsbevegelse som skjønnheten utløser, og som kunstneren gjennom sin formgiving kan kanalisere og befeste. Er det denne åpenhet for skjønnhet som kjennetegner geniet?

En dobbel fordring

Hva står på spill i kunstnerens uttrykk? Min erfaring sier meg at det er frihet som står på spill. Men hvordan merker jeg dette?

Frihet står på spill i det kunstneriske uttrykket som en fordret frihet. Denne fordringen melder seg i relasjonen mellom kunstneren (og kunstverket) på den ene side og betrakteren av kunstverket på den annen side. Fordringen er dobbel: kunstneren er fordret til å fremme betrakterens frihetssøken. Og betrakteren er fordret til å åpne seg for frihetsuttrykket i kunstverket. Den første fordringen er etisk, den andre estetisk.

Den etiske fordring

Fordringen til kunstneren om å sette betrakteren i en frihetsbevegelse, er etisk. Begrepet om en etisk fordring er her hentet fra K.E. Løgstrups bok fra 1956, Den etiske fordring.

”Uansett hvor mange måter kommunikasjonen mellom oss kan arte seg på, så består den alltid, ” skriver Løgstrup (1999, s.39), ”i å driste seg frempå for å bli imøtekommet. Det er nerven i den, og det er det etiske livs grunnfenomen.” At vi hele tiden må våge oss frem i livet, med håp om å bli tatt imot og med fare for å bli avvist, betyr at det menneskelige liv i grunnleggende forstand er et sårbart prosjekt. I all kommunikasjon og i alle møter med andre mennesker kan vi ikke unngå å legge noe av oss selv, noe av vårt liv, i den andres hånd. Og den etiske fordring til oss alle er til enhver tid å ta imot det av den andres liv som legges i vår hånd. Hva dette innebærer, er ikke eksplisitt sagt. Her er det opp til oss selv å fornemme hva vi må forholde oss til, og se hvordan vi kan gjøre det.

Løgstrup understrekker at det ikke er mulig å innrette det menneskelige liv på en slik måte at vi unngår den etiske fordring. Men noen ganger kan vi oppleve at fordringen er innfridd, slik at det blir overflødig å stille den. Det opplever vi hvis vi kan leve i en åpen bevegelse mot den andre, i tillitt, oppriktighet, håp, barmhjertelighet og medfølelse. Disse menneskelige væremåter kaller Løgstrup i 1968, i Oppgjør med Kierkegaard, spontane og suverene livsytringer. Når den etiske fordring ikke blir overflødig i våre liv, skyldes det at de spontane og suverene livsytringer ikke har makt til å herske i menneskelivet. Derfor forblir det vår etiske oppgave ikke bare å møte fordringen, men å gi rom for tillitt, oppriktighet, håp, barmhjertelighet og medfølelse (og denne listen er sikkert ikke uttømmende), slik at fordringen noen ganger ikke må stilles. Her kommer frihetsuttrykket i kunsten inn som en bevegelse som kan overflødiggjøre fordringen.

At betrakteren av kunstverket stiller en etisk fordring til kunstneren om å bli satt i en frihetsbevegelse, må ikke betrakteren være seg bevisst. Like fullt er det kunstnerens oppgave å se denne fordringen og forsøke å innfri den gjennom sitt kunstneriske frihetsuttrykk.

Fordringen er overflødiggjort når frihetsbevegelsen fullbyrdes. Denne fullbyrdelse opplever betrakteren i møte med kunstverket som tilgivelse og forsoning. Se overfor side 19: ”Jeg har tilgitt alle og alle har tilgitt meg der i bildet.”

Kunstnerens oppgave er å muliggjøre frihetsbevegelsen. Oppgaven kan ikke være å virkeliggjøre denne bevegelsen. Så stor makt har ikke kunsten. Men kunsten og kunstneren står overfor en fordring om å forløse en frihetslengsel i mennesker. Å møte denne fordringen er mulig når kunstneren lar seg bevege av skjønnheten og gjennom sitt skjønnhetsuttrykk formår å bevege betrakteren. Slik blir skjønnhetsuttrykket: et uttrykk som kan frisette både kunstneren og betrakteren. Her er kunsten også fordret til å inngå i kulturarven. Frihet blir ikke kulturens virkelighet takket være kunsten, men uten det kunstneriske frihetsuttrykket blir kulturen fattigere. Gjennom frihetsuttrykket formår kunsten å angi en retning for menneskelivet som kulturen kan orientere seg etter. Menneskets vandring på jorden blir ikke retningsløs.

Den estetiske fordring

Jeg har diskutert begrepet skjønnhet med flere norske kunstnere.  De fleste hevder omtrent følgende: Kilden til kunst er nok kunstnerens ønske om å skape. Det er snakk om en energi som kommer fra mennesket selv, og som uttrykkes i et kunstverk. Det kan uttrykke: Angst, glede, natur eller annet, det kan uttrykkes for eksempel gjennom en bok, en sang eller et maleri. Det er kunstneren som formidler og muliggjør en gjenkjennelse av godt eller vont, stygt eller pent hos betrakteren. Skjønnheten er bare en av mulighetene jeg har som kunstner til å berøre. Det er bare en kilde til sann kunstopplevelse. Noen kan gripes like sterkt av det uskjønne som av det skjønne. Det er meget viktig å ha flere kilder å øse av innen kunst. Det jeg kaller frihetsbevegelsen utløses derfor ikke bare gjennom skjønnheten, men gjennom geniets energi.

Men etter min oppfatning er det bare skjønnheten som kan utløse frihetsbevegelsen. Det betyr imidlertid ikke at det kunstneriske uttrykket må oppleves som vakkert i betydningen pent og mildt. Det kunstneriske uttrykket kan provosere, opprøre, forskrekke, men da må provokasjonen og forskrekkelsen ikke være målet, slik det synes å være for mye kunst i dag. Målet må være frigjørelse gjennom rystelse. Skjønnheten er frihetsbevegelsens utgangspunkt og mål, men veien til målet kan kreve at vandreren fullbyrder en rystende forsoning med seg selv. Her stiller kunstnerverket, i mitt tilfelle bildet, en fordring til betrakteren om åpenhet og forsoning. Og denne fordringen kaller jeg: Den estetiske fordring.

Den estetiske fordring er å finne inn til kunstverkets frigjørende impuls. Det er en fordring som kunstner stiller til betrakteren, leseren, til den som går med i den bevegelse som kunstverket inviterer oss inn i. Den estetiske fordring er en fordring om å sanse, høre, se – slik at noe vesentlig, en midte, en kjerne får treffe oss og føre oss med i en forløsende frihetsbevegelse.

      Aristoteles’ etikk handler ikke om en etisk fordring mellom mennesker, men snarere om en estetisk fordring som situasjoner i livet stiller til oss hvis vi vil finne inne i dem på en god måte. Skal vi handle modig, må vi finne en midte, en gyllen middelvei, mellom den feighet og den dumdristighet som faren i situasjonen kan utløse i oss.

Den gylne middelvei og det gylne snitt med den gylne spiral

I Den Nikomakiske etikk skjelner Aristoteles mellom følelser og holdninger. Følelser vekkes naturlig i situasjoner. Møter vi fare, blir vi redde. Tilfredsstiller vi våre kroppslige behov, føler vi lyst. Når vi er til behag for andre, opplever vi glede. Det er naturlig. Men følelsen kan vi forholde oss til på ulike vis. Den representerer en utfordring som vi kan møte på en god eller dårlig måte. Den dårlige måten er å bli selvopptatt, og det kan vi bli på to motsatte måter. Vi kan bli opptatt av vår redsel eller av at vi ikke skal være redde. Vi kan bli lammet av redsel, og da handler vi ikke godt i situasjonen. Eller vi kan holde redselen borte fra bevisstheten, men da forholder vi oss ikke riktig til faren i situasjonen, og da handler vi heller ikke godt. Så utfordringen er å treffe en midte, sier Aristoteles (1973, Annen bok, Femte bok), der frykten ikke gjør oss selvopptatt, men åpner oss for utfordringen i situasjonen. Treffer vi denne midten, handler vi modig. Mot er en dyd og en midte mellom ekstremer. Denne midten er blitt kalt en gyllen middelvei. Men Aristoteles sier at den ikke er noe midt i mellom ekstremene. Den er i seg noe ypperste. Å treffe denne midten, å finne denne middelveien er en estetisk fordring, en fordring til våre sanser. (Min fremstilling bygger på Anders Lindseths forelesning over Aristoteles’ etikk fra 31.oktober 2007, tilgjengelig på Fronter, Universitet i Nordland. Tanken om middelveien som en estetisk fordring er utviklet i dialog med min veileder, Anders Lindseth.)

Tanken om en estetisk fordring som frihetsuttrykket i kunsten stiller til betrakteren av kunst­verket, oppsto i mitt hode da jeg begynte å tenke over sammenhengen mellom frihetsuttrykket og den etiske fordring, slik Løgstrup fremstiller den i Den etiske fordring. Det slo meg at det er mulig å se en sammenheng mellom den gylne middelvei og det gylne snitt. Min veileder trodde visst at assosiasjonsevnen min hadde begynt å løpe løpsk, da jeg trakk fram denne sammenhengen første gang. Men så innrømmet han at det var mulig å se en interessant sammenheng her. Ikke bare kunstneren er stillet overfor en etisk fordring om å formidle et frihetsuttrykk og åpne for en frihetsbevegelse, også mottageren av kunstverket møter en fordring om å gå med i den frihetsbevegelse som kunstverket åpner for. Denne fordringen kan vi si er estetisk: den er en fordring til blikket, til oppfattelsen. Midt i et (kanskje forvirende) mangfold av inntrykk er vi fordret til å se det vesentlige og gå med en sanselig bevegelse som kan forløse. Her kommer det gylne snitt inn som en estetisk bærende størrelse. Det handler om det visuelt sett avgjørende punkt i et bilde. Det gylne snitt er en matematisk utregning av det visuelt mest tilfredsstillende punkt på en gitt linje eller i en gitt flate.

”Grekerne gjorde geometrien til en formell vitenskap med presise definisjoner og regler ca år 300 f.Kr. Dette ble gjort i verdens mest berømte matematikkbok som heter "Elementer" der store deler er forfattet av Euklid. Verket består av 13 bøker og inneholder det meste av den matematiske viten grekerne satt inne med. Euklids bøker ble brukt i europeiske skoler i nærmere 2000 år.” http://sunde.wordpress.com/2009/03/01/det-gylne-snitt-1618-fibonacci-tallene/

 Allerede Euklid omtaler forholdet til det gylne snittet i sin bok II og VI. Sammenhengen kan brukes til å kombinere ulike fagområder som matematikk, arkitektur, billedkunst og biologi.

Det gylne snitt er en deling av en linje eller en flate i to deler slik, slik at den minste delen,  (φ-1), forholder seg til den største, (1), som denne til hele linjen eller flaten, (φ - phi). φ blir da et irrasjonalt tall:

Det Gylne Snitt baserer seg på det gylne rektangel, som vist nedenfor:

    Det gylne snitt fra 4 sider

                                                       

I tillegg til Det Gylne Snitt finnes det flere mønstre som blir brukt i klassisk komposisjon som er utledet fra de samme matematiske formlene: Det gylne rektangel; Den gylne spiral; Det gylne triangel; Rule of Thirds. Hver av disse kan brukes som utgangspunkt for plassering av elementer i bildet, slik at disse skaper balanse og harmoni i komposisjonen og gjør at vi får en langt mer spennende og helhetlig komposisjon enn om vi lar tilfeldighetene råde.

Det gylne snitt finner vi overalt i universet og i menneskekroppen.

 

Sjekk høyden din og sjekk etterpå hvor høyt navlen din ligger. De fleste har ikke navlen plassert midt på kroppen, men på "det gylne snittet", som er forholdet mellom to nabo-tall i Fibonaccirekka. For enkelhets skyld kan vi si at du er 144 cm lang. 144 er nemlig et tall i Fibonaccirekka. Da skal navlen din ligge på nabotallet under i rekka, nemlig 89. 
For å finne forholdet mellom høyde og navlehøyde, deler vi det største tallet på det minste.
144:89=1,6 (1,6179775, men det rundes ned til 1,6).

Ansiktet vårt er også bygd opp etter det gylne snitt. Under ser du ett mannlig (t.v.) og kvinnelig (t.h.) ansikt konstruert etter det gylne snitt.

http://rivjern.wordpress.com/2008/09/11/det-gyldne-snitt/

Hvis du legger disse maskene over bilder av mennesker som er anerkjent som pene, passer de perfekt. (Masken er altså konstruert utelukkende matematisk etter det gylne snitt, den er ikke tegnet etter bildet. Likevel passer den perfekt når man legger den over bilder av vakre personer.)

http://rivjern.wordpress.com/2008/09/11/det-gyldne-snitt/

Notre-Dame de Paris. (Det gylne snitt finnes igjen i mange sammenhenger i arkitektur.)

Det er mulig å gjennomfinne det gylne snitt i en rekke naturlige forhold: i DNA, i planter, i forholdet mellom Jorden og Månen, i forholdet mellom Venus og Jorden, i pyramidenes oppbygning, arkitektur, musikk, sanger, diktning ets.

Den Gylne Spiral.

 Fibonaccirekka er en tallrekke som begynner med 0 og 1, og hvor hvert tall som følger, er summen av de to foregående tallene.0+1=1, 1+1=2, 1+2=3, 2+3=5, 3+5=8, 5+8=13, osv.

Fibonaccirekka: 0, 1, 1, 2, 3, 5, 8, 13, 21, 34, 55, 89, 144, 233, 377, 610, 987, 1597, 2584, 4181, 6765, 10946, 17711, … Denne rekken er ganske interessant, for oppover i rekken blir forholdet mellom to etterfølgende tall nærmere og nærmere det gylne snitt. 5:3= 1,667; 8:5= 1,6; 13:8= 1,625…55:34=1,6175;…6765:4181=1,6180..osv. Vi kan bruke Fibonaccirekken til å konstruere tilnærmet gylne rektangler, som for eksempel nedenfor, der det største kvadratet har sider á 21 lengdeenheter, det neste 13 osv.

http://rivjern.wordpress.com/2008/09/11/det-gyldne-snitt/

Ut fra denne figuren kan vi kunstnere konstruere Den Gylne Spiral som følger: 

Oppbyggingen av et skjell viser seg å følge Den Gylne Spiral.

Den gylne middelvei = det gylne snitt = frihetsuttrykk = dobbelt fordring

Tanken om den gylne middelvei og tanken om det gylne snitt er tanker fra den greske Antikken. Begge tanker viser til en opplevelse av harmoni. Vi kan oppleve at vi finner middelveien og at vår handling forløses, liksom faller på plass. Og vi kan oppleve at blikket finner hvile og forløsning i en velproporsjonert form. Og det forunderlige er at vi kan gjenfinne det gylne snitt i så mange naturlige former.

Det gylne snitt deler et linjestykke slik at forholdet mellom hele linjestykket og den større delen er lik forholdet mellom den større og den korte delen. Punktet B deler linjestykket AC i det gylne snitt dersom AC/AB = AB/BC.

Det likelige er noe midt mellom for mye og for lite. Med tingenes midte mener jeg det som er like langt fra hvert av ytterpunktene, som er ett og det samme for alle mennesker. Aristoteles sier om dette: Midten i forhold til oss er heller ikke den samme for alle. For eksempel hvis 10 er mange og 2 er få, er 6 midten, når det gjelder ting. For 6 er like nye mindre enn 10 som det er større enn 2. Dette er da midten ifølge aritmetiske proporsjon, sier Aristiteles i ”Den Nikomakiske etikk”.

De finnes altså tre innstillinger, av dem er to laster – den ene i kraft av mangel – men en representerer dydens middelvei. Og alle er motsigende til hverandre på en måte. For ytterpunktene står i motsetning både til midten og til hverandre, og midten til ytterpunktene. På samme måte som det likelige er større i forhold til det mindre, men mindre i forhold til det større. (s.29. Et hovedverk i Aristoteles filosofi, også kalt ”Den Nikomakiske etikk ”Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1996)

Matematikerne kaller denne slags proporsjon for ”geometrisk”. Dette er altså hva dette rette er: det proporsjonale. Det urette er det som bryter med proporsjonen. For den ene del blir da for stor, den andre for liten. Slik skjer det også i praksis. For den som handler urettferdig, har for mye, den som blir behandlet urettferdig, for lite av den gode. Når det gjelder det onde, er det omvent. For et mindre onde blir regnet som et gode sammenlignet med et større onde. Et mindre onde er jo å foretrekke fremfor et større, og det som å foretrekke er godt. Og det som er mer å foretrekke, er et større gode. Dette er altså en form for det rette. (s.48. Et hovedverk i Aristoteles filosofi, også kalt ”Den Nikomakiske etikk ”Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1996)

De estetiske formene sto sentralt for Pythagoras og hans filosofiskole, og Platon og hans elever, som henter mange impulser fra Pythagoreerne, la stor vekt på disse formene, spesielt i deres matematiske uttrykksform. Bevisstheten om den gylne middelvei og det gylne snitt ble bærende for europeisk filosofi, kunst og kultur.

 Også Romantikken står i denne tradisjon fra Antikken. (Kilde: Eriksen T.B.,Tranøy K.T., Fløistad G.(1987) ”Filosofi og vitenskap fra antikken til vår egen tid”)

Mot slutten av 1830-tallet dro flere norske kunstnere til Düsseldorf for å fullføre sin utdannelse. Akademiet der hadde bl.a. opprettet en egen klasse for landskapsmalere, noe som tiltrakk mange skandinaver. I denne senere fasen av romantikken fremheves gjerne en mer intim landskapsskildring av mer idylliserende karakter. De store utsyn forsvinner etter hvert.
Hans Gude kom tidlig til Düsseldorf, ble professor i landskapsmaleri og fikk ved siden av sitt personlige kunstneriske virke stor betydning som lærer for flere yngre norske kunstnere. Alle skapte de bilder der de orienterte seg etter det gylne snittet.   

                                                     

Hans Gude og Adolph Tidemand, Brudeferden i Hardanger (1848)

 

På denne tiden var man i Norge opptatt av å identifisere og definere hva som var ekte norsk. Dvs. hva som hadde overlevd dansk og europeisk påvirkning utenfra. Dette mente man å kunne finne blant bøndene i de mer avsidesliggende strøk. Disse hadde holdt sine tradisjoner i hevd gjennom flere hundre år. Brudeferden i Hardanger (1848) er et samarbeid hvor Hans Gude sto for landskapsskildringen og Adolph Tidemand for båtene med brudefølget. Maleriet kan betraktes som en hyllest til både landet og bøndene med deres gamletradisjoner. Gammel skikk og sedvane kom særlig til syne nettopp i forbindelse med slike store livsseremonier, (se http://www1.uis.no/fag/Learningspace_kurs/Guide/Tidslinjer/Kunsthistorie/tekstsider/romantikken/n_romantikken.htm )

I.C. Dahl, Fra Stalheim, 1842

Fra Stalheim (1842) av I.C. Dahl (1788-1857) regnes som et hovedverk i den norske nasjonalromantiske malerkunsten. Bildet måler 190 x 246 cm, er utført i olje på lerret, og eies av Nasjonalgalleriet. Bildet er et tour de force i nasjonalromantiske motiver, og i komposisjon. Den doble regnbuen markerer fjellenes betydning, mens forgrunnen viser bjørk og andre eksempler på norsk fjellflora, samt et klyngetun gjengitt med respekt og interesse for norsk byggekunst. De mange stiene som forsvinner innover i bildet, gir ekstra dybde. Den lille menneskegruppen i forgrunnen er et typisk tegn ved tidens malerier, og understreker det sublime i naturen og menneskenes utilstrekkelighet og vår lille eksistens mot den store modernaturen, (se http://www.fineart.no/doc/mesterverk/stalheim.)

For meg er det klart at de storartede nasjonalromantiske bildene er frihetsuttrykk. De formidler en frihetsbevegelse og møter dermed en etisk fordring fra betrakteren, samtidig som de stiller en estetisk fordring til samme person, som vedkommende kan svare på ved å gå med i frihetsbevegelsen.

Skal jeg sammenfatte frihetsuttrykkets budskap, så lyder det: Gud er kjærlighet og tilgir alltid! Men går vi ikke med i frihetsbevegelsen, faller vi også ut av tilgivelsen.

Hvordan vi skal finne veien inn i frihetsbevegelsen er et tema i russisk litteratur og i rusisk -ortodoks tro. I boken En russisk pilegrims berettelser forteller pilegrimen:” I den fireog­tyvende uke efter trefoldighetsdag kom jeg under gudstjenesten inn i en kirke for å be der. Der ble lest fra apostelens brev til Thessalonikerne, det avsnitt hvor det heter: Be uavlatelig. Disse ord preget seg særlig dypt inn i meg, og jeg begynte å gruble over hvordan man vel kunne be uten opphør – da jo alle mennesker nødvendigvis også må gjøre så meget annet for å kunne leve. Jeg ga meg nu til å forske efter i min bibel og leste der med mine egne øyne hva jeg hadde hørt: man skal be uten opphør, uopphørlig be i ånden, overalt løfte rene hender til bønn uten vrede og tvil. Dette vedble jeg å gruble over sent og tidlig og visste ikke hvordan jeg skulle tolke det.” (Sitert etter Aasmund Brynildsen, 1970, s 145) – Den russiske pilegrim legger ut på vandring og finner den uavlatelige bønn, Jesusbønnen, i sitt hjerte.

For meg er kunstens frihetsbevegelse og Jesusbønnen den samme åndens bevegelse. Den realiseres ikke gjennom frihetsuttrykket, men den møter oss som fordret. Kunstverket åpner for et svar på en dobbel fordring: en etisk fordring til verket om å muliggjøre frihetsbevegelsen – og en estetisk fordring til den som oppfatter verket, om å gå med i bevegelsen. Derfor er kunsten en del av kulturarven vi ikke kan miste; den minner oss om livets muligheter som et liv i frihet, et liv i Gud.

5. Metode­refleksjon

Metoden er den veien jeg har gått i min undersøkelse. Den viser hvordan jeg har samlet inn saksrelevante opplysninger, (se Mørstad 2004: 66)

Essay-sjanger og metode

Gjennom mitt essay går jeg ikke så dypt i beskrivelsen av kunstverkene som objekter. Jeg sammenligner ikke detaljer i kunstverkene, som krever komparativ metode. Jeg ser på kunstverk snarere som subjekter og forteller hva de sier til meg. Under min forskning brukes ikke stilanalyse og motivanalyse som hører til ikonografi. Jeg anvender en analyse av liv og verk som kalles en historisk-biografisk metode, (se Mørstad 2004:55,66.)  Liv og verk analyseres mest fra en etisk og estetisk side.

I mitt arbeid med essayskrivingen har jeg hatt som problemstilling: Hvordan kan vi forstå det kunstnerske uttrykket som et frihetsuttrykk?

Jeg har benyttet meg av essayet som en kritisk utprøvende metode for å finne svar på mitt spørsmål.

Jeg forstår metoden som fremgangsmåte for forskning og skriving. Min metodebevissthet viser til essayistisk metode.

Jeg lærte meg å skrive reflekterende og essayistisk ved masterstudiet i praktisk kunnskap. Jeg ble inspirert av Jo Bech-Karlsen (2003) ”Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere”. Jeg opplevde at essayet har to viktige bestanddeler: fortelling og refleksjon. Det viktigste er at jeg forsøker å teoretisere selv, gjennom systematisk refleksjon av erfaring og praksis.

Gjennom hele essayet har jeg kritiske samtaler med noen motsatte stemmer (elev, min bror, media, provoserende kunstnere osv). Vitenskapelig essayistisk metode krever at jeg er kritisk til meg selv. Det forsøker jeg å være gjennom en samtale med andre.

Jeg fant min personlige prosaform gjennom refleksjon over erfaring. Gjennom skriveprosessen skjer det en personlig bearbeidelse av erfaring hvor hensikten er å forstå og å skape forståelse. Mitt essay har pekt på muligheten av en ”renessanse” i forståelsen av det gylne snitt og den gylne middelvei innenfor samtidskunsten. Jeg vil arbeide for å bedre muligheten til å utrykke frihet gjennom kunstverk.

 

Bech-Karlsen peker på et skille mellom det personlige og det formale essay, utviklet av henholdsvis Montaigne og Bacon. Jeg føler meg nærmere til Montaigne. I mine essays finnes mange assosiasjoner og sidesprang i personlig art.

Mine venninner leste mitt essay av interesse for mitt arbeid. Jeg invitert dem til fortrolig dialog. Jeg opplevde dem som samtalepartnere. De beste mine teoretiske diskusjoner, men de var også opptatt av mine mer personlige refleksjoner. Essayet mitt er selvbiografisk. Men hensikten med mine fortelinger er å løfte fram frihetsbevegelsen og fordringen i kunsten. 

Feltforskning

I løpet av studiet i Bodø gjennomførte jeg et lite feltarbeid, (se kap.3 overfor.) Men hele undersøkelsen kan kalles an feltstudie. Jeg har undersøkt erfaringer fra det feltet jeg er delaktig i som kunstner. Som Cato Wadel (se 1991:62-66) har understreket, er man også sin egen informant når man gjør feltarbeid i egen kultur. Og jeg har vært min viktigste informant. Det betyr ikke at jeg har satt inn egne meninger og oppfatninger i oppgaven. Det har jeg selvfølgelig også gjort, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg har tillatt meg selv å fortelle fram mine erfaringer som kunstner. Dette har brakt meg inn i en refleksjon og prosess der jeg mener å se noe vesentlig i kunsten. Dette har vært en forstående og tolkende prosess, (se Runa Pater og Bo Davidson 1999:26-27.)  Essaymetoden har hjulpet fram min forståelse av eget yrkesfelt.

      Når jeg har trukket inn andre informanter i undersøkelsen, har de gitt meg lov til å gjøre det, unntatt eleven jeg skriver om fra Kristen videregående skole på Nesna (KVN). Her har jeg endret min data slik at hun ikke kan gjenkjennes. 

Kristen videregående skole på Nesna (KVN)

Informant/elev

KVN (Kristen Videregående Nesna) ...

6. Konklusjon

Med denne avhandlingen har jeg forsøkt å vise at billedkunstens dypere hensikt er å sette betrakteren i en frihetsbevegelse. Kunstverket må være et frihetsuttrykk, et uttrykk for frihet, som forutsetter at kunstneren ser skjønnheten i tilværelsen og makter å bringe den til uttrykk i verket. Det betyr ikke nødvendigvis at verket oppleves som pent, det kan bety at betrakteren inviteres inn i en (kanskje smertefull) forsoningsprosess der vedkommende kan komme ut befridd eller tilgitt. Som frihetsuttrykk setter kunstverket en relasjon til betrakteren som vi kan forstå som en tosidig fordring: Betrakteren stiller (som betrakter, sjelden bevisst som person) en etisk fordring til verket og til kunstneren om å bli satt i en frihetsbevegelse. Og verket stiller en estetisk fordring til betrakteren om å gå med i frihetsbevegelsen og treffe en midte, å finne inn til en middelvei mellom begrensende affekter. Denne fordringen stiller verket gjennom sin harmoniske form, som allerede de gamle grekerne søkte et matematisk uttrykk for gjennom det gylne snitt, det gylne rektangel, den gylne spiral osv. Her møter vi i kunsten en bevissthet om en frigjørende estetisk bevegelse, en skjønnhetens frihetsbevegelse som kan overbevise oss om at vi er båret av en tilgivelse, en guddommelig gave fra Herren vår Gud.

I min master oppgave viste jeg at den estetiske fordring forenet Aristoteles middel vei med Løgstrups etiske fordring gjennom Euklids det gylne snitt. Det betyr at hele universets balanse er avhengig av mellommenneskelige holdninger til hverandre.

Zoja Sperstad, Paradis, olje, lerret, 2002 
og Bildet malt av lærer/informant i 2005

7. Litteratur

Aristoteles Etikk. Et hovedverk i Aristoteles’ filosofi, også kalt ”Den Nikomakiske etikk”.Oversatt og med innledning av Anfinn Stigen. Gyldendal 1973/1999. Bok I, II ogVI.(44 sider)

Aarnes A. og Salemonsen H. (1987)Tanke og mistanke. Aventura Forlag, (126 sider)

 Avisa Nordland, torsdag 26.september 2002, (1 side)

 Bech-Karlsen J. (2003) Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere.   Universitetsforlaget, Oslo. (174 sider)

Berger, P. og Luckman T.(2000). Den samfunnsskapte virkelighet. Fagbokforlaget: Bergen (205 sider.)

Brynildsen Aasmund. 1970 Utvalgte essays Dreyers Forslag, (189 sider)

Dale E.L. (2006) Oppdragelse i det refleksivt moderne. Gyldendal Norsk Forlag AS (98 sider)

Danbolt B.(1999) Blikk for bilder, Abstrakt forlag AS, 2002 (79 sider)

Eriksen T.B.,Tranøy K.T., Fløistad G.(1987) ”Filosofi og vitenskap fra antikken til vår egen tid” , Univesitet forslaget AS Oslo- Bergen – Stavanger - Tromsø, (745 sider)

Eliassen & Fauskevåg,(1997) Frihetens århundre, Litteratur, kunst og filosofi i Frankrike på 17-tallet. Spartacus Forlag A/S, Oslo 1997, 253 sider

Grøtverdt P. (1990) ” Det skapende blikk. Om kunstens grunnproblemer” Aventura Forlag, 268 sider

Johannesen, Georg (1994). Retorikkens etikk og etikkens retorikk, i Moralske tekster. Cappelen. 13 sider.

Levinas, E. (1998) Underveis mot den annen. Vidarforlaget A/S, Oslo 1998.(196 sider)

Løgstrup K. E. (1999) Den etiske fordring. norsk. Cappelen, 296 sider

Løgstrup K.E. (1976) Metafysikk I. Vidde og Prægnas, Språkfilosofiske betraktninger. Gyldendal, 175 sider

Løgstrup K.E. (1983) Metafysikk II, Kunst og erkendelse, København, 102 sider

Næss Arne; Haukeland Per Ingvar (1999). Livsfilosofi: et personlig bidrag om følelser og fornuft. Universitetsforl.2. utg. (196 sider)

Mathiesen, S. (1999) Skjønnhet, tanke og kunst. Oslo Akribe Forslag, (253 sider)

Mørstad, E.(2000) Visuelle Analyse. Metode og skriveråd,  Oslo Abstrakt forlag as. (111 sider)

Patel, Runa & Davidson,Bo (1999). Forsknings- metodikkens grunnlag. Universitetsforslaget

Oslo. (108 sider)

Svendsen, Lars Fr. H.(2004) Mote: et filosofisk essay. Universitetsforslaget (191 side)

Wadel, C. (1991) Feltarbeid i egen kultur. Flekkefjord, SEEK A/S, Flekkefjord (214 sider)

W. Adorno T. (1998) Estetisk teori. AIT Trondheim AS,(630 sider)

Øverenget, E. (2006): Lykkens filosofi. Aschehoug (194 sider)

Østerberg D. (1966)Forståelsesformer. PAX FORLAG, Oslo. (112 sider)