Skjønnhet er et kjennetegn på
humanisme
humanisme
– Om billedkunst som frihetsuttrykk og
fordring
Zoja Sperstad
Kull 2007
Mastergradsoppgave i praktisk
kunnskap
Eksamenskode:
MP 300P 004
Senter for praktisk kunnskap
Profesjonshøgskolen
Vår 2011
Innhold
Sammendrag side 4
Summary side 5
Forord side 6
1.
Innledning side 7
2. Min
frihetserfaring som kunstner side 9
3. Samtaler om frihet og frihetsuttrykket i kunsten side
37
4. Frihetsuttrykk
og dobbel fordring – Teoretisk refleksjon side
53
5.
Metoderefleksjon side
71
6.
Konklusjon side
75
7. Litteratur side
77
Sammendrag
Billedkunst
som frihetsuttrykk og fordring
Gjennom mitt essay om
min praksis som billedkunstner, har jeg ”åpnet mine øyne” for meg selv som
kunstner, helt fra min barndom. Jeg beskriver mine tanker om og erfaringer med
det jeg
kaller "frihetsuttrykket i
kunsten". Jeg har tatt utgangspunkt i mitt bilde Paradis som
begynnelsen på min refleksjon. Jeg forteller historien rundt bildet og min
erfaring av bildemaling gjennom min livshistorie. Historien
kobler sammen nåtid med fortid og ser inn i fremtiden.
Mine essays rekkefølge knyttes til opplevelser rundt "frihetsuttrykket i
kunsten". Jeg belyser min erfaring
gjennom biografiske, kunstneriske og historiske forhold. De blandes på samme
måte som fargene på bildet til å gi en naturlig opplevelse av erkjennende ekte
følelser, som prøver å oppfylle den etiske og estetiske fordring
mellom kunstner og betrakter. Forsøket på å forklare hva dette
innebærer, utgjør den teoretiske kjernen i denne masteroppgaven. Fem begreper står sentral: frihetsuttrykk,
den etiske fordring, den estetiske fordring, den gylne middelvei, det gylne
snitt. De utgjør grunnlaget for
en forklaring av frihetsuttrykket som en handling mellom kunstner og betrakter
som åpner for en frihetsbevegelse og bidrar til skjønnhet som kjennetegn på
humanisme. I frihetsbevegelsen ser jeg en tilgivelse
fra Gud.
Summary
Painting as
expression of liberty and (ethical and aesthetical) demand
Through
my essay about my practice as a painter I have become more conscious about
myself as an artist, from childhood on. I describe my experiences and my
thoughts about what I call “the expression of liberty in art”. I start my
reflection with my picture Paradise. I tell the story about the origin of the
picture and my experiences as a painter through my life history. Through my
narrative I connect the present with the past and I open a view for the future.
My main concern is to explain what I call ethical and aesthetical demand in the
relation between the work of the artist and the spectator. In this attempt my
main concepts are: expression of liberty, ethical and aesthetical demand, the
golden mean, the golden ratio. My aim is to explain the concept ‘expression of
liberty’ as an action opening up a relation between (in my case) the painter
and the spectator in which a movement of liberation is made possible. This movement I understand as forgiveness from God.
”Følelser er kognitive. Uten
følelser ingen forståelse.”
Løgstrup K.E. (1976)
Vidde og
prægnans, Sprogfilosofiske betragtninger,
Metafysikk I,
s. 93. København: Gyldendal.
Forord
Wenche Elisabeth Dahlby
og Else Audhild Eriksdatter Borge har arbeidet
lenge med kultur og er erfarne og kompetante i sitt arbeid. Som russisk var jeg
nødt til å finne meg norske respondenter, som kunne hjelpe meg å gjøre mine
norske tekster forståelige for norske lesere, og jeg var så heldig å møte disse
to som kunne tenke i samme baner som jeg. Det støttet meg at de forsto min
tenkemåte. De opplever i økende grad disharmoni fra noen av samtidens
kunstverk, på samme måte som jeg gjør. Jeg ble glad, for at jeg som russisk
kunne uttrykke følelser som fant gjenklang blant norske mennesker. Jeg er ikke
så veldig flink i norsk språk. Gjennom deres forståelse fikk jeg medmenneskelig
støtte, og hjelp. De er blitt ekte venner.
Jeg fikk mange gode
responser på mine bilder i min gjestebok fra utstillingene. Jeg har hatt
utstillinger i Drammen: Bragernes
menighetshus, Drammens teater; på Nesna:
ved Ludviks galleri, ved prosjekt ”Blått til kyst”, på ”Våres plass” (kafè/brukthandel samt tilholdssted for mennesker innen psykisk
helse), Sparebank 1, Rønnaug Stjernen's galleri. Rønnaug Stjernen har vært
min første leser av det første utkastet til min essay. Som kunstner føler vi
stor nærhet. Hennes tanker er veldig lik mine.
Det
var viktig for meg hele veien: Hva tenker og opplever mine lesere?
Gjennom arbeidet med denne
oppgaven fikk jeg oppleve hvordan et resultat
er avhengig av en skriveprosess. Jeg vil takke Anders Lindseth (professor i praktisk filosofi v/Senter for praktisk kunnskap
ved Høgskolen i Bodø, nå Universitet i Nordland) for en viktig og nødvendig
veiledning.
mars.
2011, Drammen
Kunstner - forsker Zoja
Sperstad
1.Innledning
Jeg vil forsøke å
beskrive mine tanker om og erfaring med det jeg vil kalle "frihetsuttrykket i kunsten"(Frihetsuttrykket formet jeg som begrep mot
den vanlige begrep ”uttrykk av frihet”, helt naturlig.). Frihetsuttrykk
viser kunstnerens erfaring av frihet i sitt uttrykk. Alle kunstnere tror at de er ”fristilt”
til å uttrykke seg selv.
Jeg vil ta utgangspunkt
i mitt bilde Paradis. Jeg forteller historien rundt bildet og min erfaring av
bildemaling gjennom min livshistorie. Historien kobler sammen nåtid
med fortid og ser inn i fremtiden. Fortellingen følger ikke alltid den
historiske kronologi. Jeg prøver å speile min erfaring
gjennom å se på biografiske, kunstneriske og historiske forhold. Synspunkter blandes
på samme måte som fargene på bildet til å få en naturlig opplevelse av
erkjennende ekte følelse. Jeg ser frem og tilbake på mine erfaringer som kunstner
og forsker. Derfor forteller jeg en del om flere av mine bilder og om andre
menneskers kunstverk fra samtidskunst og fortid. Min kunstneriske erfaring av bildende
kunst knyttes til andre estetiske opplevelser som musikk og litteratur. Jeg skal
ikke gå så mye inn på kunstteori, siden det er et filosofisk blikk på
frihetsuttrykket i kunsten jeg vil bygge på. Jeg er opptatt av den etiske side
i kunstnerens pedagogiske praksis. Derfor dukker flere av kunstnerens etiske yrkesmessige
problemstillinger opp. Jeg vil anvende filosofisk
teoretisk kunnskap for å forbedre og utvikle kunstnerens praksis i samfunnet.
Jeg gjennomfører en feltundersøkelse i egen praksis som kunstner for å utdype
mine synspunkter på det kunstneriske frihetsuttrykket.
Jeg vil overbevise om at kunsten gjennom frihetsuttrykket avspeiler
"hvordan verden føles". Det er viktig for meg at frihetsuttrykket er vennskapelig,
at det gir skjønnhetens opplevelse og støtter harmoni i samfunnet. Dette
inspirerer meg til å være kunstner. Gjennom å se på forståelsen av det kunstneriske
frihetsuttrykket, vil jeg oppleve hvem jeg er som kunstner: amatør eller
profesjonell, idealistisk eller kommersiell. Masterstudiet i praktisk kunnskap har
vært interessant for meg, fordi jeg der fikk se mitt skapende arbeid på en ny
måte. Jeg trodde at jeg kjente meg selv i en alder av 55 år. Men essayskivingen
om min praksis, har ”åpnet mine øyne” for meg selv som kunstner, helt fra min barndom.
Jeg har ønske om å vise fram det menneskelige ansvar for våre skapende evner. Slik at alle mennesker i avhengighet av
hverandre kan skape en felles verden sammen.
2. Min
frihetserfaring som kunstner
Under
studiet i Bodø oppdaget jeg at jeg har tatt vare på et foto av mitt maleri
”Paradis”. Dette bildet ble solgt under utstillingen "Blått til Kyst"
på Nesna (Nordland, Helgeland) våren 2005. Kvinnen som kjøpte bildet
mitt sa: ”Der bor min sjel”. Mens jeg trodde at det var min sjel som bor
i mitt bilde. Hvorfor fant flere mennesker sin sjel i dette bildet? Fordi det er allmenngyldig og lett
forståelig?
Zoja Sperstad, Paradis, (olje, lerret) 2002
Min ektemann har lagt
merke til at et foto av bildet Paradis har hengt over mitt arbeidsbord på tre
forskjellige steder der vi har bodd i løper av åtte år. Min norske venninne sa til
meg: ”Jeg ser at du savner dette bildet.” Da oppfattet jeg at jeg er trist når mine
bilder forlater meg.
Bildet Paradis ble malt
i 2002. Vi bodde i Nordland (Helgeland). Jeg malte flere bilder av nordlandsk
landskap. Men motivet på bildet Paradis er et sørrussisk landskap. Drammen
minner meg om den byen som motivet ble malt fra. Kanskje det var derfor jeg
flyttet til Drammen det siste studieåret ved Høgskolen i Bodø? Jeg flyttet til
Drammen i april 2008.
Allerede i
mai 2008 skrev Drammens Tidende: ”Den norsk/russiske kunstneren Zoja Sperstad
inviterer til kulturelle
dialoger i Bragernes kirke…” Drammens
tidende forteller om mine kunstverk i olje, akryl og akvarell, som ble stilt ut
i Bragernes kirke 24. og 25. mai. For ti år siden hadde jeg utstilling i Bragernes
på samme sted før jeg flyttet til Nesna. (Jeg bodde i Drammen for10 år siden.)
Gjennom avisen ble det bekreftet at mine bilder har etiske og religiøse motiv.
Media har belyst at jeg er utdannet kunstner fra Moskva. Jeg har undervist
i kunst både i Russland og Norge. Fra Norge har jeg utdannelse i pedagogikk med
hovedvekt på kunst, håndverk og humanistiske fag. Gjennom mine studier har jeg tilnærmet meg norske holdninger uten å
forkaste min russiske fortid. Bildene
viser møter mellom den åndelige og den materielle verden. De fleste
bildene er malt i Norge og fremstiller norsk natur. Norsk senter for flerkulturell verdiskapning
i Drammen har inspirert meg til å starte dialog mellom kulturer gjennom bildene
og flerkulturelle kurs for barn og voksne. Jeg er virkelig opptatt av at kunst
bidrar til utvikling av flerkulturell forståelse, og øker interessen for
skjønnhet. Media skrev at jeg mener skjønnhet er et kjennetegn på humanisme.
I dette avisutklipp kan
man se et bilde som er veldig likt bildet Paradis. På utstillingen i Bragernes
kirke (mai
2008) stilte jeg ut en ny
versjon av samme motiv. Jeg savnet mitt første bilde Paradis, og muligvis, derfor
malt jeg bildet ”Paradis2” etter fire år i 2006. Denne versjonen av Paradis ble
solgt igjen. Det var sognepresten som kjøpte bildet.
Zoja
Sperstad, Paradis2, (olje, lerret)
2006
Jeg savner disse
bildene. Motivet er alltid i mitt hjerte. Jeg vil male det motivet igjen. Hvorfra, hvorfor og når ble mitt bilde til?
Har jeg et bedre
frihetsuttrykk i disse bildene? Betyr det at jeg ikke får et bra frihetsuttrykk
av å male norsk natur? Betyr det at jeg bør male bilder som jeg har i hjertet
mitt fra barndommens Russland?
Motivet mitt fra barndommens
Russland
Jeg vil
beskrive de første sterke følelsene som jeg husker fra min barndom: ” Det
var en lys og strålende morgen. Jeg hadde allerede en lettelse
i mitt hjerte, fordi jeg nettopp hadde vært hos tannlegen. Jeg pustet
dypt inn morgenens luft. Jeg var glad, slik at smerten i tennene ble borte. Mine
føtter laget klingende lyd på den gamle steinete vei hjem til bestemoren min. Fuglene
sang sin morgensang. Min oppmerksomhet ble plutselig fanget av hagenes vakre og
strålende stemning. Som vanlig russisk jente på 5 år hadde jeg tankene: I
et vakkert land, i en vakker
hage, ligger et vakkert slott.”
Det var et vidunderlig
lys, lukt og lyd som fanget meg. Fra den tid er det alltid godt for meg å se at
sola skinner gjennom bladene på trærne, og sola glitrer i bladene til blomstene
på bakken. Det var min opplevelse av ekte
frihet som barn. Siden ble jeg glad over å føle trygghet gjennom de vakre, og uendelige morgenstunder. Da har
jeg opplevd den virkelige frihet i den vakre verden i kontrast til tannverksopplevelsen.
Bestemor
fortalte meg at den hagen hørte til en kunstner, Jarosjenko, i gamle dager. I nærheten, rett over gaten, var
kunstnerens gravplass. Bestemor fortalte at på den plassen var det også en
kirke. Og hele veien ned til bestemors hjem var det mange forskjellige kirker i
den tiden. Da forestilte jeg meg hele gaten med mange fantastiske slott. Siden
har jeg sett hele byen full av gamle historier og eventyr som var en gang i
fortiden. Da fikk jeg en opplevelse av at det var noen hemmeligheter, som man
ikke kan snakke så mye om, særlig ikke om hva man gjør i kirken. Bestemors lille
ytring om kirkene skapte i meg en dyp respekt for kristendommen. Fra denne
tiden, fra dypet av min barndom ble
forståelsen av den frigjørende,
uendelige, guddommelige skjønnhet skapt i mitt hjerte.
Hjemme hos
bestemor var det et vindu der sola kastet lys og skapte glans
over hvite vegger med porselenstallerkener, på de gamle brune stolene og bordet
med en rein hvit duk på. Alt var akkurat som på bildet, malt av den russiske
kunstner Valentin Serov, ”Jente med ferskener”.
Valentin Serov, Jente med ferskener, 1887.
Jeg husker et
bilde av en porselenstallerken med malte frukter. Det var på veggen hos
bestemor hjemme. Likedan som på bildet av kunstner Serov, men bare med flere
farger. På besøk hos bestemor fikk jeg et stort ønske om å male selv med flere
farger. Pappa og mamma kjøpte oljefarger
og pensler til meg på den tiden. Da malte jeg for første gang i mitt liv med
oljefarger på vanlig papir helt selvstendig. (Jeg er ofte lei meg fordi det
første bildet med motiv av malte frukt gikk tapt. Men bildet sitter igjen i min
sjel. Jeg har malt en ny versjon av motivet 50 år senere, under arbeidet med
dette essay.) Motivet er en saftig melon, grønne gjennomsiktige druer og
moreller som lå på hvit duk.
Siden har alle
mine inspirerende følelser vært knyttet til sanselig lukt av morgenens jord, fersk
frukt, naturens lyd med fuglesang, mangefarget lys i luften og oljefarger med
solas lys og glans på porselen. Alle farger opplever jeg fortsatt som magiske,
liksom de kan spises, slukes i kroppen. Disse opplevelsene forsetter jeg å ha i min arbeidsprosess når jeg
maler bilder.
Begge
bildene mine av ”Paradis” ble malt der hvor jeg var en fremmed og langt borte
fra hjemlandet mitt, med språk og kulturelle røtter. Det var disse flyktige
øyeblikkene, med sine skimrende farger og ulike lysvirkninger som jeg opplevde
på veien da jeg gikk fra tannlegen da jeg var 5 år. Og etter 48 år ble dette
øyeblikket fanget på lerretene i Norge.
I disse
bildene har jeg malt dette lyset, et minne denne strålende morgenen
fra barndommen. Jeg føler at mine Paradis-bilder speiler både mine
private, biografiske og historiske livserfaringer og min forståelse av
skjønnhet. Det er som om jeg og min bror vokste opp i denne hagen. Der bygde vi
våre liv, der ser jeg for meg mine barnebarn, barna til min bror, barna til
mine søskenbarn og min eneste datter. Der – slik kjennes det - bodde og døde
mine foreldre og besteforeldrene. Det er min nærmeste familie som har levd i
det vakre huset med søylegang i denne hagen. Alle minne nærmeste står bak
vinduene og ser på meg selv om jeg ikke har malt dem. Jeg sitter der inne i det
hvite huset lik jenta med ferskener på bildet av kunstner Serov.
Hagen
endret seg etter hvert i virkeligheten. Slik at trærne og buskene blir veldig
store. Jeg kan ikke se søylene som er bak buskene. Hagen ser i virkeligheten ikke slik ut som på bildet
Paradis.
I uttrykket av
Paradis-bildene mine tror jeg vi også kan fornemme den ortodokse kirke som
senere ble bygd på nytt over gravplassen til kunstneren Jarosjenko. Den ble
gjenoppbygget under Perestrojkaen etter Jarosjenkos skisser. I denne kirken
arbeider nå min bror som en ivrig kirketjener. Kanskje er det derfor fargene
fra kirkeveggene kommer så sterk frem i mine Paradis-bilder.
Den
ortodokse Kirke i Kislovodsk. Nikolaj Undergjørerens menighet.
Juli 2005
Ved denne kirken har
jeg fotografert mitt barnebarn, barna til min bror og barna til mine
søskenbarn. De har vært med meg på gudstjeneste i kirken, tre dager etter
at min far døde. Det er mulig at bildet ”Paradis2” derfor ble malt i 2006?
Kanskje er det derfor at motivet denne gangen ble malt nærmere i perspektivet?
Jeg har malt blomstene større, trærne og bygningen blir nærmere til
betrakteren.
Da jeg malte bildet
”Paradis2”, hadde jeg "ubevisst" en samtale med min bror om vår
barndom, om Perestrojkaen i Russland. Vi diskuterte religion og våre barns
fremtid i Russland. Den diskusjonen speiles i hele dette essay, men ikke
direkte. Jeg samtaler med min bror i mine tanker.
Mens jeg malte begge
”Paradis”-bildene, opplevde jeg en spesiell ro i mitt hjerte. Siden er det så mange
som fant sin sjel i disse bildene, det gir meg tanken om at alle vil
leve i fred og glede.
Alle mennesker lever i
sitt eget paradis, og alle har forskjellig opplevelse av paradiset. Det vi
mennesker vil ha er venner som kan forstå oss og gi medfølelse.
Har mitt bilde gitt
forståelse til flere mennesker om deres liv som en god venn? Disse opplevelsene og meningene er viktige
for meg. Jeg tenker på mine nærmeste, og deres meninger er viktigst for meg.
Betyr det at alle som fant sin sjel i mine bilder, blir mine venner?
Når jeg maler et bilde,
vil jeg gjøre en erkjennelse fra min følelsemessige hukommelse, som knyttes til
forståelse av verden, og jeg vil oppdage noe nytt, som er nært og langt fra
meg. Bildet minner meg om de lykkelige følelsene og fornemmelsene. Når jeg ser
på hagen i virkeligheten, gir den meg ikke det samme som hagen på bildet.
Motivet på bildet
”Paradis” er hentet fra en bestemt sommerlig hage i en bestemt by i Russland.
Byen heter Kislovodsk, og der bor min bror og mine søskenbarn. Der opplevde jeg
den vakreste tiden i barndommen min, som utviklet min estetiske forståelse. Jeg
husker fra barndommen alle de vakre jugendstilsgatene, og den
største parken i Russland med de mange vakre gamle bygningene.
Kislovodsk,
Hotel ”Dolina narzanov” (jugendstil)
Denne plassen i verden ga meg mulighet til å reparere mine
verste sår i min sjel uansett hvor i verden jeg har oppholdt meg.
Mitt bilde Paradis ble først malt i mitt hjerte lang tid før det
kom på lerretet. Selv om jeg vanligvis
pleier å male rett fra naturen.
Alle mine venner har merket at motivet i bildet som ble malt
i 2006, har et litt nærmere perspektiv. Betyr det at jeg blir nærmere til meg
selv? Eller er det et virkemiddel?
Virkemidler
i bildet ”Paradis”
Hele
komposisjonen på bildet var ubevisst bygd på den måten det skal i forhold til
bildeteoriene. Slik at den leses ovenfra og nedover og fra venstre til høyre og
fra høyre til venstre, og det berømte gylne snittet er cirka på plass. Det
gylne snitt er
deling av en linje eller en flate i to deler slik, at den minste delen (φ -1)
forholder seg til den største (1) som denne til hele linjen eller flaten (φ
- phi). φ
blir da et irrasjonalt tall:
. Det gylne snitt er en matematisk
utregning av det mest visuelt tilfredsstillende punktet på en gitt linje. Om du forestiller deg det gylne snitt innenfor den rektangulære rammen
til et bilde, så vil det se slik ut:
For lenge siden oppdaget
malerkunstnere at når mennesker ser på et bilde, så ser de ikke i midten. -
Oftest fokuserer øynene ca. 1/3 til siden på bildet. Dette gjør bilder mer
harmoniske for blikket ved å plassere motivet i det gylne snittet. Men i et malt bilde behøver det ikke
å være så presist, hvis målet er å vise litt levende luftende ubalanse som et virkemiddel.
Dette brukes nemlig i mine bilder Paradis. Rytmiske linjer kom til på lerretet.
Disse rytmene er i de hvite søylene og i trærne: de kom av seg selv på bildet.
Jeg følte magisk rytme i kroppen. Derfor fokuserer betraktere på et vindu som
befinner seg ca. 1/3 på siden i bildet.
Hva gjengir
fargene i maleriet?: Alle farger opplever jeg nærmest på en måte som om de kan
spises, slukes i kroppen. Dette føler jeg hele tiden mens jeg maler bilder med
olje på lerretet. Gjennom tiden har jeg valgt Vann Goghs farger, flate pensler nr.2, nr.6 og nr.12, rund pensler nr.1
og nr.2. Jeg
blander farger på pålett (matpapir) og vasker penslene med lampeolje.
Jeg pleier å fortelle til elevene mine at jeg er glad i verktøyet mitt.
Som regel tegner jeg først en skisse rett på lerretet. Men jeg pleier å se på
flere bilder og foto fra den byen som er i mitt hjerte. Når jeg begynner å male
et bilde, så opplever jeg en spesiell glede og usikkerhet. Jeg vet ikke sikkert
hva jeg får til slutt på bildet? Jeg maler fra start til slutt uten noen pauser
og uten å spise på flere timer. Bildet kan stå i flere dager. Da kan jeg male
over hele bildet og gjøre tydelige noen detaljer eller mer tåkete – gjøre utydelig
(for å vise luft) på noen plasser. Noen
farger maler jeg rett på lerretet. Selv om jeg liker å blande farger rett på
lerretet, må jeg blande noen farger på palett. Jeg bruker aldri grønn farge rett
fra tube. Jeg lager grønne farger ved å blande blå og gul farge først. Siden
bildet har flere hundre grønne toner, blander jeg alle på palett etter hvert. Da
bruker jeg flere andre farge i den tonen som ble laget først. Dette gjør jeg
for å finne spesielle variasjoner av toner som kan vise sollyset gjennom
bladene på trær, og glitret på blomstene og deres blad. Jeg koser meg virkelig
ved å utprøve forskjellige farger. Jeg bruker aldri svart farge! Alle mørke
toner lager jeg på palett ved å blande farger, som også laget først av primære
(rød, gul, blå) farger.
Alle kunstnere vet at de bare på denne måten kan få levende
naturfarger på lerret. Selv om noen kunstnere
også bruker ferdig blandete farger (kjøpt på butikken) som grønn, brun, fiolett
osv. Siden fargene mine blandes også på palett, blir det ikke helt impresjonistiske
farger, for impresjonister blander farger bare rett på lerret. Impresjonistene setter
små penselstrøk på lerret med primære farger (gul, rød, blå) slik at farger ”blandes
i våres øyne” til grønn, brun, fiolett osv. En fargeillusjon
oppstår når øyet vårt oppfatter farger som ikke er på bildet.
I forgrunnen på bildet Paradis kan man se en herlig
eksplosjon av vakre blomster.
Som kunstner følte jeg bare glede over å fylle lerretet med mine
følelser i farger. Noen av mine farger ble laget med
raske streker nesten rett på lerretet. Mine penselstrøk ble en dyp opplevelse
av mine innerste følelser. Der ligger både mine gledelige opplevelser og
konflikter. Dette harmoniserer på en slags måte. Jeg har
tilgitt alle, og alle har tilgitt meg der i bildet. Bildet ble
etter hvert kalt ”Paradis”. Jeg hørte etter replikkene av publikum som så bildet.
I 2002 ble bildet kalt ”Park i Kislovodsk”.
Jeg bruker et impresjonistisk strøk som gir farge til
luft. Disse fargene husker jeg fra min
barndom fra naturen i Kislovodskparken.
Jeg har fått opplæring
i impresjonisme. Gjennom flere av mine studier har jeg utprøvd mitt frihetsutrykk
med kunnskap fra flere bilder i løpet av mange år. Alle kunstnere har kunnskap
om impresjonistene. Impresjonistene tok avstand fra den borgerlige/akademiske
tradisjon (salongmaleriet), og gikk ut for å male naturen slik de så den badet
i sollys, eller skildre bylivet. Impresjonisme
(av fr. Impression, inntrykk)
er en kunstretning som oppstod i Frankrike i 1860-årene som en reaksjon mot den
tidens konvensjonelle malerkunst.
Franske kunstnere søkte
å gjengi øyeblikksstemninger ved å male direkte etter naturen i friluft, en
teknikk der penselstrøk i lyse farger ble satt direkte på lerretet og ikke
blandet på paletten slik konvensjonen var. Dette ble kjent gjennom bilder med
vibrerende, fargefylt atmosfære hos Monet, Degas, Renoir, Manet.
Impresjonistene gikk over til å bruke primærfargene (gul, blå, rød), og satte
fargene ved siden av hverandre med grov pensel. På avstand blandet fargene seg
sammen. Jeg maler også med primære farger, men blander dem etter tiden litt på min egen måte, som tilsvarer mitt
frihetsuttrykk gjennom kunstverk.
Jeg husker et levende
øyeblikk i mitt liv; det var et spesielt lys i hagen i Kislovodsk. Men de
rytmiske linjene kom til på lerretet mange år senere i Norge. Bildet ble min forestilling
av lykkelige følelser, som jeg kan oppleve når jeg kommer tilbake til hagen
hvor jeg opplevde frihet for første gang i mitt liv.
Jeg
kan forutse at mine bilder Paradis som ble malt en gang i 2002 og i 2006 har gjenspeilet
min lengsel etter mitt hjemland. De har mitt beste kunstneriske frihetsutrykk? Måtte jeg vandre i Norge for å finne mitt frihetsuttrykk?
Hva forteller mitt frihetsuttrykk?
”Vandrende mennesker” i Kislovodsk
I Kislovodsk bodde den berømte, ukrainske kunstneren Nikolaj Aleksandrovitsj Jarosjenko. I 1876 var Jarosjenko
styremedlem i en gruppe med russiske kunstnere som kalte seg ”Peredvizhniki”. Det oversettes
”Vandrende mennesker”. Disse
kunstnere var deltakere i de berømte vandreutstillingene i 1870-1923 i Russland.
Bildene deres gjenspeiler en spesiell dyp interesse for normalt folkeliv fra
det lavere sosiale samfunnslag på denne tiden.
Jarosjenko, Vandrende
mennesker, 1879
Disse
bildene gjenspeiler et eget kunstnerisk frihetsuttrykk og kalles realisme.
Bilder beskriver folkeliv i ulike, vanskelige livssituasjoner, med nærhet til
natur som gjenspeiler harmoni og håp. I bildet av Jarosjenko ser vi vandrende mennesker som går fra kirke til
kirke for å finne frihet for hjertet sitt, eller å finne et håp, eller få tilgivelse for sine handlinger.
I mitt bilde ”Paradis” malte jeg hagen hvor
alle disse kunstnere var på besøk mange ganger. I den hagen døde faktisk Jarosjenko.
Etter hans død i 1898 ble det etablert et museum. Dette museet kan
sees i bildet Paradis. Museet oppbevarer kunstverker som var malt av kunstner
Jarosjenko og av andre ”Peredvizhniki”.
Disse kunstverkene har påvirket byens livsverden og utviklet mine estetiske
sanser.
Historisk inspirasjon
Mitt bilde Paradis gjenspeiler
hele byen Kislovodsk med disse kunstnere som en gang bodde der. I Jarosjenko’s museum har jeg fra barnsben av
tatt inn et kunstnerisk frihetsuttrykk: Mitt bilde Paradis er i en impresjonistisk stil med
vekt på lyset. Impresjonistene var ikke så opptatt av motivet
som av inntrykkene de fikk fra naturen.
Claude Monet, The Japanese Bridge,1899
Kunstnere har lært av å male himmelen naturlig som den er, med skyer, i
landskapsbilder. De er litt tåkete og noen steder i bildet, og ikke alle
detaljer ser tydelig ut. Dette skaper en sannhetsopplevelse.
Claude Monet, Dame med parasoll, 1875
Alt dette inspirerte meg til frihetsuttrykket i mitt
bilde ”Paradis”. Dette tenkte jeg ikke på mens jeg malte bildet. Er det ikke
lenger mitt frihetsuttrykk dersom det er så mange som påvirker meg? Eller
skapte dette min utvikling av mitt frihetsuttrykk, og gjør meg slik jeg er? Er
det mulig at Jarosjenko’s frihetsuttrykk har inspirert Solzhenitsyn
til å bli regimekritiker gjennom sine kunstverker? Begge disse store mestere har påvirket meg.
Men hvorfor ble min datter, som er født i 1977, ikke en kunstner som ønsker å
uttrykke seg på en eller annen slags måte? Hun krever bare ferdige produkter
fra denne verdenen uten å skape noe selv. Men dette inspirer meg til å skape
mitt kunstverk, slik at den kan gi en etisk fordring til neste generasjonen,
slik Aleksander Isayevich Solzhenitsyn
klarte å gjøre.
Aleksander Isayevich Solzhenitsyn
I 1918 i Kislovodsk ble det født en kjent
russisk forfatter og historiker, Aleksander
Isayevich Solzhenitsyn (11.12. 1918 – 3.08. 2008). Solzhenitsyn er
spesielt berømt for sitt frihetsuttrykk. Han er kjent gjennom sine
verdensberømte bøker En dag i Ivan Denisovitsj liv
og Gulag-arkipelet. Hans kjente verk I
første krets og Kreftavdelingen førte
til at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1970. På grunn av hans
frihetsutrykk mistet han sitt russiske statsborgerskap i 1974. Han planla å
bosette seg i Norge,
men levde i eksil i Tyskland, Sveits og i USA. I 1994 vendte han tilbake
til Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd, men nå fikk han stor respekt fra
det nye styret i Russland.
Solzhenitsyn
sviktet aldri sitt engasjement som samfunnskritiker og sin evne til frihetsuttrykk.
Han virket som en regimekritiker gjennom sine kunstverk. Solzhenitsyn er
en del av min kulturarv. Mitt bilde ”Paradis” ble inspirert av mine personlige
følelser og er gjenspeiling av min kulturarv.
En kulturarv som ga meg grunnlag til min etiske utvikling. Hvordan kan
vi inspirere den nye generasjonen til å ta vare på kulturarven? Dette ønsker jeg å utrykke via min
billedkunst. Som kunstner ønsker jeg også å være en god pedagog.
”Der bor min sjel”
Fargetonene husker jeg
fra min barndom i byen og fra parken i Kislovodsk. Er det derfor jeg mestret
akkurat den impresjonistiske teknikk
så godt da jeg tok mine estetiske fag? Men jeg maler ikke bare med tekniske
utfordringer. Jeg maler også på samme måten som på Jarosjenko’s bilder med virkelighetens realisme og sannhetens bevissthet
om samfunnet, akkurat som Solzhenitsyn gjør det i sitt kunstverk. Det er
kanskje derfor at publikum vil ha mitt bilde ”Paradis” i sitt hjem i Norge. En
norsk kvinne som kjøpte bildet sa: ”Der
bor min sjel”. Selv om jeg trodde at det var bare min sjel som bodde der. Klarte
jeg å gjøre mitt bilde populært ved at jeg lærte meg en bra teknikk? Eller
var det min erfaring
av frihet i mitt uttrykk
som virket på henne? Jeg
fant mitt frihetsutrykk på grunn av
en indre trang og lengsel etter skjønnhet. Jeg
maler også mine bilder for å kunne holde en samtale med bror, datter og nevøer,
slik at de kan forstå hva som er galt og stygt og hva er som er bra og vakkert.
Hvis jeg som kunstner
og pedagog klarer å påvirke med mine bilder, ønsker jeg å motvirke den dårlige
siden ved miljøet. Dette gjelder for eksempel voldelige, overseksuelle filmer
og dataspill. De er vanskelige å ha kontroll på. Det er mulig at voldelige
dataspill oppfattes som om de ikke er farlige i dag. Jeg vil at alle barn som
jeg møter skal komme på et riktig spor. For å leve et lykkelig liv bør de få
glede av skjønnhetens virkelighet som speiles i handling, språk og kunst. Jeg
føler at den gleden gir muligheter til å se og oppdage mye viktig på livets
vei. For eksempel i yrkesvalg og skapende arbeid.
Når jeg uttrykker meg
gjennom mine bilder og skriver det jeg tenker, opplever jeg en konflikt med min
bror (som er født i 1959). Han foretrekker å be i kirken hele dagen, istedenfor
å arbeide ute i hagen ved egen hytte og være oftere sammen med familien. Min bror
ofrer hele sin fritid til gudstjenestene i kirken. Han mener at vår familie har
dårlig karma, på grunn av at vår bestefar var revolusjoner i 1917. Min bror ber
om tilgivelse fra Gud. Min bestefar var lam og satt i rullestol da de verste
stalinistiske handlinger ble begått. I den tiden ble det drept mange uskyldige mennesker for det minste frihetsuttrykk gjennom
kunst eller hva som helst. Jeg og min bror er enige om at den russiske
”Stalinismen” er en ”sykdom” som spredde seg en gang i Russland på grunn av at
det var trampet på den opprinnelige kulturtradisjonen. Den opprinnelige kulturtradisjonen
forholder seg til oppfatningen om kjærlighet og skjønnhet ifølge ortodoks
religion. Noen fortsetter å bære den kristne kulturtradisjonen videre
allikevel. Min bror prøver å gjøre det, men på en overdreven og fanatisk måte. Jeg
opplevde disse dialoger som viktige. Derfor
har jeg som kunstner og pedagog en dyp vilje til å forstå, og få se min brors
ansikt bedre. Men er det helt umulig og uhøflig i følge etikken? Er det en
umenneskelig handling?
Mine egne følelser
Som kunstner føler jeg
bare glede over å fylle lerretet med mine følelser i farger. Som forsker
forstår jeg hvorfor jeg gjør det slik som jeg gjør. Eller er det bare en
tilfeldighet? Det er bedre å tro at det er ingenting i verden som kan skje tilfeldig. Jeg tror faktisk det finnes flere gode
muligheter for å lære meg til å uttrykke mine egne følelser. Og det å
kunne ta til meg mere kunnskap. For det å identifisere, forstå og uttrykke sine
egne følelser er ikke enkelt for mennesker i de forskjellige aldre. For vi er i
en endringsprosess hele tiden. Som
pedagog ser jeg at jeg som individ har
lært meg til å føle, se og uttrykke disse sterke følelsene gjennom kunsten.
Men kulturarven er viktig. Og særlig det å kunne se andres frihetsuttrykk
gjennom kunsten. Hva bør speile
frihetsuttrykk gjennom kunsten? Da bør jeg som kunstner også skjønne mye om
tidens ånd. Hva er det som gjør det mulig
å uttrykke frihet?
Jeg ble født i 1954 i
Murmansk (nord-Russland), men fikk frihetsutrykket rett fra atmosfæren i
Kislovodsk (sør-Russland). Men bare i Norge har jeg malt dette bilde som kalles
”Paradis”. I Norge har jeg i teksts form gjennom masterstudiet vist mitt frihetsuttrykk og mine erfaringer.
I Russland tror de fleste enda at mesteparten
av verdens befolkning er kristne, slik at de lærer seg teologi eller kristendom
i skolen. Er det virkelig helt motsatt? Etter min russiske kultur, definerer
jeg det å være kristen som at mennesket hele tiden må tenke på å ta riktige
valg og handle etisk. I Norge har jeg malt mine beste bilder. Jeg har ikke bare
malt om Russland. Men mine bilder om Norge er ikke så populære blant det norske
publikum.
Zoja
Sperstad, Tustervatn, 2002,
(bestilt og kjøpt av Berit Tustervatn)
Zoja Sperstad, Utsikt
frå Sjonfjellet, (olje, lerret),2002
Norge er inspirerende
som Tibet
Norge er like inspirerende og uendelig for meg som Tibet var det for Alexandra
David-Neel.
Hun skrev boken "Hemmelighetsfulle Tibet" etter at hun vandret i 14 år i Tibet.
Hun skrev boken "Hemmelighetsfulle Tibet" etter at hun vandret i 14 år i Tibet.
Nicholas Roerich, Tibet (1922-1925)
Alexandra David-Neel
var en reisende pioner, og var den første fra vesten som kom til Tibet og den
forbudte byen Lhasa i begynnelsen på 1900-tallet. Selv om jeg har "vandret" i Norge i bare 14 år, har
jeg ambisiøst tenkt å beskrive noen av mine vandrende "topper" i dette essay. Hva slags
"skygge" kan jeg se fra vår
virkelighet? Teologene sprer tvil om religionen. Noen filosofer preker relativisme
- å tvile på alt og moralismen - å klage på alt. Alt er like farlig. Det er
mest viktig for meg å møte helt nye mennesker som ikke forstår meg. Dette er min opplevelse av min væren i
verden.
Internasjonalisering
Jeg vokste opp i et flerkulturelt
land. Russland har en lang historie med stor erfaring av internasjonalisering.
Selv om kulturkollisjoner også var problemer de siste årene i Russland. Den flerkulturelle erfaring speiles i russisk
litteratur. Dette er min kulturarv.
I Norge ser jeg kulturarv
i Wergelands poesi. Jeg var veldig glad for å få høre i media om Wergelandsåret.
I 2008 formidlet norske media mye om Henrik Wergeland
(17. juni 1808–12. juli 1845). I den tiden hørte jeg oftere om den største norske dikter. Media minner om at han var den første
sosialdemokrat og de svakes ridder. Jeg fikk høre at han var riksarkivar,
historiker og folkeopplysningsmann. Samtidig sies at han var en ”ulidelig bråkebøtte”, individualist og rabulist, en følelsesmessig
vulkan. Det viktigste poeng for meg er at Henrik Wergeland er en herold for toleranse
og menneskeverd. Det er gledelig å oppleve at mangfoldet i hans
diktning og samfunnsengasjement fortsetter å bli levende. Det er et fellestrekk
med en stor russisk dikter, Aleksander Sergeevitsj Pusjkin (1799-1837). Selv om
Pusjkin levde innenfor den russiske
romantikken. Russisk gullalder i poesi 1810-30 hadde med Pusjkin i sitt sentrum.
Russisk romantikk 1820-30 var med innflytelse fra fransk og engelsk romantikk, og tysk idealisme. Temaer var heroisk,
sosial protest og opprør, naturen, død, galskap, det magiske og overnaturlige,
vakre helter, kjærlighet, lidenskap og orientalisme. Alt dette opplevde jeg
gjennom Wergelands diktning også. Det er viktig for meg å huske hvem Pusjkin og
Wergeland var, hva de gjorde, hvilke samfunnsmessige forhold som påvirket dem,
og hvordan de reagerte på sine omgivelser. Pusjkins
og Wergelands arv føler jeg også gjenspeiles i mitt frihetsuttrykk. På
samme måte som den russiske dikter Pusjkin var Wergeland i kamp for toleranse og likeverd.
Det er viktig å oppdage kraften
gjennom dikterens humanistiske våpen. Wergeland viser meg den ekte kraft av
den norske kultur. Det viser meg et felles uttrykk av det pusjkinske univers,
som forblir i det russiske samfunn og inspirerer den russiske befolkning. Jeg har oppdaget at Pusjkin
og Wergeland beskriver virkeligheten og viser oss en naturlig samtale med Gud. Dette treffer meg i dag. Men det er mange
andre kunstverker og ting som også påvirker meg.
Den moderne kunst
Min bror synes at den
protestantiske verden svikter menneskesjelens indre. Han synes at det blir
seende ut akkurat som Pablo Picassos (1881-1973)
bilde "Guernica" (1937).
Pablo Picasso, ”Guernica“, 1937
Selv om Picasso
fortsatte å være en av de store realister i den moderne kunst, kan angsten være
veldig smittsom og påvirke andre mennesker til å føle seg dårlig psykisk.
Min bror er et friskt menneske, men han reagerer voldsomt på dette bildet. Selv om "Guernica" viser en historie fra en konkret tid. Min bror sier at det er bare uendelige lidelser fra helvete, og han ser ikke noen sannhet om verden i "Guernica".
Min bror er et friskt menneske, men han reagerer voldsomt på dette bildet. Selv om "Guernica" viser en historie fra en konkret tid. Min bror sier at det er bare uendelige lidelser fra helvete, og han ser ikke noen sannhet om verden i "Guernica".
Min gamle lærer, professor
Sigrid Fløttum Kristoffersen(HIBO), viste oss at bildet gir uttrykk for at det
kan være hele det spanske folk som lider og skriker. Men samtidig er det
uttrykk for kunstnerens raseri, og hans egen sorgreaksjon over sin nasjon, den
spanske kultur, og det spanske folks tilstand og skjebne. Hun mente at det
neppe var Picassos ønske at kunstverket skulle bidra til splid mellom
folkegrupper i hans elskede hjemland. Sigrid stiller spørsmål om at kanskje
Picasso i dette kunstverket først og fremst maner til å verne om, og ta vare på
spansk kultur. Og at det er mulig at dette spesielle tilfellet symboliserer
spansk kultur med "hester og tyrefektere". Det gjelder å løse
konflikter som fører til krig og ødeleggende terrorhandlinger. Sigrid synes at
det kunstneriske uttrykket bør vi ta vare på, også med tanke på våre dager.
Kunstverkets innhold, synes hun, kan ha adresse langt utenfor Spanias
grenser.(Avisa Nordland, torsdag 26.september 2002).
Men Picasso er ikke min
favoritt. Hans kunst gir meg ikke inspirasjon til å uttrykke meg bedre i min
kunst. Jeg er opptatt av å gjøre den riktige skjønnhets handling i samfunnet. Mer enn 50 år etter den
2. verdenskrig er den fortsatt tydelig som understrøm i kunsten. Det skapes bilder som etterlater en stemning av
krig i den kollektive bevissthet. Kunstverker blir som referansen til fryktelige
minner og erfaringer. Provoserende kunstverk blir som sjokkbølger
etter katastrofer. Kunstnerisk fortolkning avleses lenge etter at hendelsen
fant sted. http://www.vineta.no/leonardrickhardlitteratur.html
Hesten på ikonen har bevegelsen
mot høyre. Dette gir
betrakteren optimisme og tro på at et alternativ er mulig.
Hos Picasso går bevegelsen motsatt og utløser, i henhold til kunstteori (se Gunnar
Danbolt ”Blikk for bilder” Abstrakt
forlag AS, 2002, s.42-43), derfor gir pessimisme
uten tro på et alternativ. Dette er på grunn av at vi naturlig leser bildene fra
venstre til høyre. Kunstverkene er forskjellige, selv om begge bilder ”gråter”. "Guernica"
viser
«verdenssmerte»
som betegner den smertelige følelsen som forstår at den fysiske virkelighet
aldri kan tilfredsstille sinnets behov, en følelse av egen og av verdens
utilstrekkelighet. (Weltschmerz
- tysk «verdenssmerte» er et begrep
brukt av den tyske forfatteren Jean Paul. Denne
typen pessimistiske og melankolske verdensanskuelse var vanlige blant en rekke
romantiske forfattere.) http://no.wikipedia.org/wiki/Weltschmerz
Frihetsuttrykk gjennom skrivekunst
Jeg får inspirasjon av flere
forfattere. Boris Pasternak (1890 – 1960) sier gjennom sitt største kunstverk Doktor
Zhivago at det viktigste i oppdragelsen er at barna greier å skille det gode
(som skjønnhet) og det tilfeldige(som dårlig). På den måten opplever et menneske
den naturlige sjelelige frihet. Dette
er den lykkeligste beherskelse for et individ uansett nasjon. Frihet
gir dem sjansen til å være gode mennesker, som vil leve bra og rettferdig uten å vente belønning for det. Dette
er en rikdom som et menneske kan ha, og som andre vil sette pris på. Slik
tolker jeg Pasternak's frihetsuttrykk. Boris Pasternak
fikk Nobelprisen i litteratur i 1958.
Dostojevskij
har lært meg gjennom sitt kunstneriske frihetsuttrykk, at russiske ikoner
gjenoppretter og speiler verdens skjønnhet. Den store
russiske forfatteren Dostojevskij påstår i flere av sine store kunstverk at
"skjønnheten skal redde verden".
Min bror og jeg kjenner mange som tror på akkurat det. Min bror og jeg er enig
i det. Kristendommen lar seg ikke lukke inn i rasjonelle og logiske
formuleringer. Alle som hører til den ortodokse kirke vet at mennesket ikke
bare består av en hjerne. Ortodoks tro
lærer oss at menneskets sentrum er i hjertet. Hjertet ble som et møtepunkt for
menneskets erkjennelse og livskraft. Dostojevskij formidler gjennom sine
kunstverk at ikoner er formidlingen av den guddommelige skjønnhet i linjer og i
farger. Guddommelig skjønnhet er en
inspirasjon til hele mennesket. Derfor er skjønnheten guddommelig for meg
og handling. Etter min russiske mentalitet er skjønnheten en mystisk glede over øyeblikkenes
virkelighet. Hvorfor opplever jeg alt dette slik? Noen ganger blir jeg virkelig
provosert av et ondskapsfullt uttrykk fra medier eller fra kunstverk av enkelte
berømte kunstnere. Jeg er svært kritisk mot handlinger som skader mennesker. Som
en russisk kristen er jeg sikker på at alle mennesker har ansvar for hvert
eneste møte de har med andre mennesker. Derfor bør media ta mer ansvar fordi de
er en viktig møteplass for mennesker. På samme måten som kunstnere har møte med tilskuere gjennom bildene sine. De bør også
ta mer ansvar.
Etter
min russiske kristne tro, føler jeg en plikt overfor "lånet" som jeg
fikk av Gud i og med livet. Jeg kan ikke begrave mitt talent -
mine evner - i jorda. Jeg bør levere tilbake 10 ganger mer det jeg har fått av
Gud. Derfor bør jeg tilegne meg kunnskap hele tiden. Jeg bør bli flink til å
bruke den kunnskapen til å skape noe, og gjøre min innsats i samfunnet. Dette
prøver jeg å formidle til min bror, som tror at kunnskapen kommer av seg selv
hvis man bare ber regelmessig til Gud. Han forstår ikke at det er mulig å
oppleve den naturlige, den uendelige bønnen til Gud, for det vanlige mennesket.
Min bror sier at det bare er munker og nonner i et kloster kan oppleve den uendelige
bønnen. (Den uendelige bønnen. Jeg kommer tilbake til begrepet i den teoretiske
delen.) Han synes at ”Peredviznikhi”, Solshjenitsyn, Dostojevskij og andre
kunstnere med sitt uttrykk ikke kan beskrive kristen tro. I følge min brors
mening kan det gjøres bare av hellige
munker, eller av hellige kunstnere som maler ikoner. Selv om jeg har fått
tillatelse fra en russisk prest til å male ikoner, er det umulig for meg å
gjøre det enda. Å male et ikon er et spesielt uttrykk som bør oppleves og komme
fra hjertet. Hva bør speile
frihetsuttrykk i den guddommelige kunsten?
Min kristne forståelse
Mine kunstverk er skapt
fra hele mitt hjerte til neste generasjon. Men de sterke konflikter som er i
kunstnerens personlige livshistorie er en viktig påvirkning for å skape en helt
ny teknikk i maling. Jeg tenker at alle
mennesker er like på en måte, med det at de har menneskelige behov for å
oppleve trivsel rundt seg. Da kan de oppleve trivsel ved å se på bilder der
kunstneren har frembraget sine sanne frihetsuttrykk gjennom
sterke opplevelser som kommer i harmoni med seg selv. Men jeg har aldri
vært opptatt av å selge bilder. Jeg blir virkelig frustrert hvis noen spør meg:
"selger du mange bilder?" Da svarer jeg at mine bilder er ikke som poteter som må selges. Da ler alle som spør
meg om det. Jeg tenker ikke på å bli populær som kunstner. Det er muligens derfor
jeg er bevisst på at jeg har et ønske om å male spesielle bilder. Bilder som kanskje kan bli etter hvert som
hellige ikoner. Bare ikoner speiler den virkelige store skjønnheten, i
følge Dostojevskij. Jeg malte Jesu mor Maria, som reddet Venezia fra pesten.
Bildet Venezia
inneholder barokkirken Santa Maria della Salute, som ble bygget i 1630 for å
feire slutten på pesten som drepte hundretusener. Jeg har
prøvd å male et ekko av Marias uavlatelige bønn.
Utsikten fra tårnet på basilikaen S. Marie og gamle tollstasjon.
Zoja Sperstad, Venezia, (olje, lerret). 2006
Men det er ikke et ikon
enda, selv om jeg kanskje mestrer frihetsuttrykk
som speiler tilgivelse.
En gang senere malte
jeg bildet Maria, som var inspirert
av et gammelt russisk ikon: "Beroligelse
for onde hjerter". Men dette bildet er heller ikke et ikon enda.
Zoja
Sperstad, Maria, (olje, lerret), 2007
Disse bildene kan ikke
kalles ikoner. Det må skje noe "spesielt"(mystisk) rundt de bildene.
Derfor blir bildet Maria som en gave til Bragernes kirke i Drammen. Dessuten er det ikke malt i den riktige teknikken, som de ekte ikonene i gamle dager. Jeg prøvde å male med den gamle teknikken en gang. Det var i påskedagene, og jeg malte sammen med norske og finske barn. Vi malte på treplater med gamle teknikker for ikonmaling med egg- tempera og forgyllning. Og vi malte ute i solen, selv om det ikke var så varmt enda på Helgeland (Nesna, Nordland).
Derfor blir bildet Maria som en gave til Bragernes kirke i Drammen. Dessuten er det ikke malt i den riktige teknikken, som de ekte ikonene i gamle dager. Jeg prøvde å male med den gamle teknikken en gang. Det var i påskedagene, og jeg malte sammen med norske og finske barn. Vi malte på treplater med gamle teknikker for ikonmaling med egg- tempera og forgyllning. Og vi malte ute i solen, selv om det ikke var så varmt enda på Helgeland (Nesna, Nordland).
Malriet Jesus fikk
Kristen videregående skole på Nesna i gave.
Utstillinger i Nordland
Jeg hadde flere
utstillinger på Nesna: Nesna kirke, biblioteket, Høgskolen i Nesna, Ludviks galleri,
Blått til kyst, Våres plass, Sparebank 1, Rønnaug Stjernen's galleri.
Utstilling
i kirken på Nesna. Høst 2007
I den periode malte jeg
mange bilder som ble inspirert av klassisk musikk. For eksempel bildene på
utstillingen i kirken på Nesna (høst 2007) ble inspirert av den tyske
romantiske komponist Robert Schumann (1810- 1856).
Disse
bildene ble solgt i Drammen i perioden mellom 2008 og 2010.
Ekte frihetsuttrykk
er rundt oss
Da jeg var ung, leste jeg dikt fra renessansen. De påvirket meg
sterkt. Jeg husker enda:
”midlertidig hjelp er ondskap.” De
fleste er vel enige om at vennskap
skal føles naturlig og trygt. Jeg har litt vonde tanker om meg selv fordi jeg
har blitt såret av venner
flere ganger. Vennskap
er uendelig
og mye bedre enn vennlighet. Derfor er
det viktig å ha ekte kunst rundt oss, slik at vi får en uendelig hjelp av vakker
skjønnhet som inspirerer oss til å være
lykkelig gjennom enkel godhet, og til å sette pris på det som vi har rundt
oss. Dette er kunstnerens funksjon som jeg har opplevd selv av andres kunst. For eksempel var jeg på en konsert i Bragernes kirke i
Drammen. Det var konsert "Fra Bach til Beatles", med Ulf Nilsen på
orgel og Georg Reiss på klarinett, saxofon og tarogato. Plastiske folketoner
var brukt til improvisasjoner med klassiske og moderne toner fra Bach til
Beatles. Det var en vidunderlig opplevelse for
meg. Da jeg kom ut etter konserten, så jeg alle fargene i naturen klarere. Sollyset
skinte gjennom bladene på trærne. Bladene på den gråe asfalten lå med de
flotteste fargesammensetninger og strålte på meg som Guds kjennetegn over en spesiell
begivenhet. Det er vanlig for meg å få se
noe spesielt i naturen. Dette er
bevis på at vakre kunstopplevelser utvikler menneskelige følelser og gir glede av å oppleve det vakre i hverdagslivet.
Zoja
Sperstad, akvarell, Kjærlighetsstien, 2003
3. Samtaler om frihet og frihetsuttrykk
i kunsten
Nesna
Gjennom
et feltarbeid høstet jeg erfaringer med den norske verdenen - på Nesna og slik
jeg møtte den gjennom norske media. Media har både styrket og tydeliggjort min erfaring
av frihetsuttrykket i kunsten, ikke minst gjennom en kontrasterfaring.
Nesna (KVN nede i høyre hjørnet
av bildet)
Jeg har gjennomført feltarbeidet ved Kristen Videregående
skole på Nesna i Helgeland (KVN). De
personer jeg møtte i feltet var lærere og elever i kunstfag ved KVN. Den
måten jeg så på min erfaring som bildekunstner forbandt jeg med min erfaring
som pedagog. Jeg ble veldig knyttet til KVN og til Nesna både som elev, student, praksisstudent og som lærer.
Jeg føler det som om jeg har vokst opp ved KVN fra 1999 til 2008, selv om jeg
har studert ved flere Høyskoler i denne perioden. Jeg husker mine opplevelser fra min
praksis ved KVN. Mitt følelsesliv gjennom hele perioden rommes
i feltarbeidet.
Gjennom min undervisning har
jeg bestandig formidlet til KVNs elever en forståelse av kunstneren som et frihetselskende
menneske i vår nåtids sosialdemokratiske
verden. Det er naturlig for en kunstner å utvikle sine ferdigheter som frihetsuttrykk
(uttrykk av frihet) i kunstfag. Dette ble en motsetning til den kunstneriske
verden der alt kan tolkes som kunst i dag. Elevene fikk vite at moderne
kunstnere i dag ikke behøver å lære seg den klassiske teknikken i tegning og
maling. Jeg hadde som mål å inspirere mine elever til å mestre maleteknikken
med blyant og pensel. Som eksempel på
klassisk tegning viste jeg mine tegninger. Disse tegningene hadde jeg fullført
i 1980 på kurs ved skulptørverksted hos David Narodickij i Moskva.
Akvarellbildet
(Nesna) til undervisning, 2004
Som eksempel på klassisk
maling viste jeg elevene mine akvarellbilder. Med dette ville jeg gi elevene en
kontrastopplevelse til en kunst som ville provosere.
Ved feltarbeidet rettet jeg
hele tiden de samme spørsmål til meg selv: ” Hvilken betydning har frihetsuttrykket i
kunsten? Hva gjør det mulig å uttrykke frihet gjennom kunst?
Det lille
feltarbeidet under masterstudiet ved senter for praktisk kunnskap gjorde jeg
fra slutten av vårsemesteret 2007 og på begynnelsen av høstsemesteret 2008. Jeg
valgte da å gå tilbake til data jeg hadde fra perioden 2005-06, men nå for å
stille mine spørsmål om frihetsutrykket til disse data. Jeg var på Nesna under
perioden for det lille feltarbeidet og jeg hadde kontakt med den ene av tre
informanter, en lærer ved KVN, men jeg diskuterte ikke problemstillingen med
henne. Jeg gikk til mine data som jeg hadde om henne fra perioden 2005-06, og
hentet ut mine svar om frihetsuttrykkets betydning gjennom en refleksiv
prosess. Det jeg fant ut og skrev fram i denne refleksjonen, fikk hun lese. Den
andre informanten, en elev, var ikke lenger på Nesna i 2007-2008. Den tredje
informanten, forskeren, er meg selv. Her følger jeg Cate Wadel når han slår
fast at en forsker i sitt eget yrkesfelt (- i sin egen kultur -) er sin egen viktigste
informant. Det lille feltarbeidet er altså en refleksiv samtale med meg selv om
fortellinger om erfaringer med mine to (andre) informanter, for på nytt å
spørre om frihetsuttrykkets betydninger og forutsetninger i kunstutdannelsen,
slik disse betydninger og forutsetninger trer fram i mitt materiale.
Hensiktet med
dette er å utdype og nyansere og også utfordre mine innsikter om frihetsuttrykket
i kunsten, slik de trer fram i min egen erfaring, fra barndom, ungdom og tidlig
voksenliv i Russland og senere i Norge.
Hvem er informantene?
Jeg hadde altså informanter -
kunstnere:
1. Kunstner
- elev (norsk-samisk) i kunstfag - 19 år. Hun var elev ved videregående
skole i VK2 (”Form og farge”). Hun har det siste året på videregående skole
hatt en likegyldig interesse opp imot skole og fag, selv om hun er presis til
alle timene og liker kunst og estetisk arbeid. Hun kan mye mer enn andre i
kunst og handverk. Men kunstverkene som hun lager viser alt for ekstreme
følelser og er for lidenskapelige. Kunstverkene ikke visste meg kunstnerisk
verdi, som kunne brukes til videre forskning. Hun er høflig med lærerne, men
virker mistenksom mot dem. Hun er ei blid og koselig jente, men hun vil helst
arbeide alene. Hun sier at hun er individualist.
2. Kunstner - lærer i
kunstfag - 55 år (norsk). Lærer har stor erfaring som kunstner og lærer.
Hun fullførte mastergradsstudiet på Notodden på Høgskolen i Telemark. Jeg har sett flere av hennes utstillinger og
tror at hun er meget begavet som kunstner. (Jeg bruker to av hennes bilder til
refleksjon.)
Tove Olafsen ” Bebudelsen” 56cm x 37cm. batikk.
Tove Olafsen ”Peter Dass”, 70cm x
36cm. Akrylfarger på skifer
Hun
har en individuell måte å utrykke seg på. Jeg har opplevd henne som en veldig
flink og tolerant lærer. Læreres veiledning var et flott eksempel på hvordan
man kan holde dialoger med elevene, med unge kunstnere.
3. Kunstner -forsker i
kunstfag -53 år (russisk). Det er meg selv. Jeg understreker altså at jeg er min
egen informant. Jeg var både elev, praksisstudent og senere lærer ved KVN. Jeg
kjenner elev og lærer fra skoletiden 2004-2005 og 2005-2006. Jeg var presentert
for elevene i klassen som praksislærer i kunstfag. Våren 2005 var jeg i
observasjon av undervisning. Det er fra denne perioden, 2005-2006, jeg har mitt
materiale.
Nesna
2011/Kristen
Videregående skole på Nesna i Helgeland
(KVN) er i midten på høyre side av bildet
Kristen
Videregående skole på Nesna i Helgeland
(KVN)
Et lite feltarbeide
Foto fra
disse lokaler under min undervisning med de andre elevene.
Det er kaldt ute. Solen skinner fra en lett
disig himmel. Denne utsikten husker jeg godt, som et godt minne om denne studietiden.
Dette inspirerte meg hele tiden.
Claude
Monet "Impresjon
av soloppgang", 1872
Lærer informerer
studentene: Kunst fremtrer som uttrykk i
mange former. På slutten av 1800-tallet var det en del
kunstnere som var blitt lei av at bilder måtte males etter bestemte, strenge
regler. Disse malerne ville heller prøve ut nye måter å male på. Impresjonistene
tok avstand fra den borgerlig/akademiske tradisjon (salongmaleriet). Ute i
naturen observerte de at lyset og fargene hele tiden forandret seg. Disse naturinnttrykkene
var noe de gjerne ville få med i bildene sine. For å fryse fast
forandringene, måtte de jobbe raskt. De hadde derfor ikke tid til å blande seg
frem til ulike farger. Fargene ble satt direkte på lerretet med korte og
hurtige penselstrøk. Denne nye måten å
male på ble ikke særlig godt mottatt av andre malere. De impresjonistiske
malerne var derfor ikke velkommen til å stille ut sammen med de mer
tradisjonelle malerne. Impresjonistene
valgte derfor å lage sin egen utstilling.
Det bildet
som gav denne kunstnergruppen navnet impresjonister, er Monets kjente bilde:
«Impresjon av soloppgang» (bildet ovenfor). Monet malte ofte serier med bilder
av det samme motivet, malt på forskjellige tider av dagen eller på forskjellige
årstider. På denne måten fikk han vist hvordan et motiv skifter karakter
avhengig av lys og farge. Katedralbildene er eksempler på en slik serie:
Rouen katedral, tidlig morgen",
1894 Rouen
katedral ved solnedgang", 1894
Eleven fikk en oppgave etter
at impresjonismen hadde vart tema for undervisningen. Oppgaveteksten sier: ”La deg inspirere fra denne aktuelle
tidsepoken, og komponer fritt fra dette bildet. Du skal med andre ord tolke
denne kunstneren ved å lage et nytt bilde, et nytt utrykk, men benytt gjerne
sammen tema. Fantaser med egne farger og former.”
Jeg registrerer: Eleven
begynner å tegne. Hun blir irritert
og sier slikt som: ”Jeg som kunstner føler meg fri til å kunne
utforme mitt personlige formspråk og behøver ikke etterligne
impresjonister.” Under den delen av observasjon la jeg merke til at hun gjør
arbeidet med oppgaven for fort og blir ferdig før andre i klassen.
Eleven
er inspirert av Monet.
Fotoet viser at eleven var inspirert av Claude Monet. Eleven har prøvd å male bildet med pastellkritt i stedet for å bruke pensel og farge. Jeg som forsker har reflekterer over at eleven ble inspirert av undervisningen, men går for fort fram uten å gå i dybden for å oppleve impresjonistisk uttrykk. Dette er det eneste foto av eleven og hennes kunstverk jeg fikk lov å bruke.
Eleven har fått nødvendig
veiledning av læreren igjennom lang
tid: 1). Eleven
fikk veiledning fra lærer før bildet ble bearbeidet av eleven flere gang til. 2). Lærerens
respons høres ut slik: ” Kunstnere har alltid som mål å uttrykke frihet. Du har valgt bildet av maleren Claude Monet,
der han ønsket å formidle sine sanseinntrykk av naturen. Dette åpner for deg nye motiv, nye teknikker
og nye uttrykksformer…” 3). Eleven er frustrert
og svarte: ”Det var plutselig at friheten slo ned i meg, og jeg
stivnet i det. Jeg kom på ideen
om at kunstnere ble
”fristilt” til å uttrykke
seg selv i bildet umiddelbart om sitt indre liv.”4). Læreren var ening at eleven bør gi uttrykk for sitt indre
liv, samtidig bør eleven prøvde å lære seg gi uttrykk for impresjonistiske
maleteknikker. 5). Læreren formidlet hvordan hun første gang prøvde å erfare den
franske impresjonistiske teknikken med
pensel på lerret. 6). Eleven bedret sin måte å male på.
7). Eleven opplevde intenst forskning og utprøvelser, og i denne
prosessen har hun lært av andre
kunstnere. 8). Til slutt
plasserte hun impresjonistiske frihetsideer
i sitt uttrykk. 9). Hun har brukt primærfargene, og satt fargene ved
siden av hverandre med grov pensel.
10). Eleven har fullført et meget godt bilde, som
stemte med oppgaven. 11). Jeg har registrert at eleven opplevde primærfargene gjennom positive
erfaringer i sitt ”frihetsuttrykk”. 12).
Jeg fikk en opplevelse av at det rådet, medfølelse, talens åpenhet og
tillit i relasjonen mellom informantene.
Oppgaven ga mulighet for den
unge kunstneren til å bli inspirert av den aktuelle tidsepoken. Elevene skulle
komponere fritt fra et eller annet bilde fra den konkrete epoke. Oppgaven viser
at både det kunstteoretiske og kunstneriske perspektiv er viktig for dette
arbeidet. Jeg ser at eleven var inspirert av
undervisningen. Jeg kjenner meg selv igjen i eleven, som vil ha mer
frihet i sitt utrykk i bilder som fullføres i forbindelse med læring av
kunstfag. Eleven føler seg litt krenket på en måte. Som kunstner selv vet jeg at kunstnere krever
respekt for egen integritet. På mystisk vis tror alle kunstnere at de kan
uttrykke seg i kunst og har en oppgave å framstille det for andre. Derfor
opplever alle kunstnere seg som visdomslærere, på en måte, selv om de ikke har
fullført nødvendig utdannelse i kunstfag.
De liksom kan alt om kunst fra fødselen av. De ønsker heller ikke å bli
styrt av andre mennesker i noen situasjoner.
Jeg forstår det
pga at jeg husker godt min egen opplevelse av de første erfaringene med
bildemaling og endring etter tid. For
meg var også mine første utprøvelser i bildene viktigere enn å lære om andres
frihetsuttrykk. Jeg ser at eleven klarer å ta vare på egen opplevelse. Eleven
er en kunstner med liten erfaring. Hun er en ung person. Hun klarer likevel å
tolke en ny kunstteori, og prøver å erfare den gjennom bildemaling etter hvert.
Elevens kunstverk viser ekstreme og lidenskapelige følelser. Jeg har opplevd at eleven har følt en frihet på sin egen måte til å uttrykke seg. Hun sa det
slik: ”Jeg som kunstner føler meg fri til å kunne
utforme mitt eget personlige formspråk.” Dette er elevens forståelse og mening om frihetsuttrykket i hennes kunstverk. Det viser at hun har en egen livsforståelse som gjenspeiles i
hennes kunstverk. Dette stemmer med min egen erfaring med bildemaling. Som en
veldig selvstendig elev hadde hun problemer med å forstå den riktige
maleteknikk. Men læreren klarte å
veilede slik at eleven forstod den riktige maleteknikken. Dette gikk så langt
at eleven fikk en ny opplevelse av kunstnerens frihet i sin arbeidsprosess med
oppgaven. Jeg kjente meg selv igjen,
og som forsker reflekterte jeg over at det er interessant å huske
rekkefølgen av egen kompetanseutvikling som kunstner. Jeg
opplever også hver gang en ”ny frihet” etter at jeg har lært noe
nytt i kunstteoretiske og kunstneriske historier. Dette skjedde også da jeg malte
”Paradis2” etter nye studier i kunstfag.
Zoja Sperstad, Paradis 2,
2006
Hvordan bedres kommunikasjon ved å oppleve
frihet?
Jeg som forsker hadde
forventninger om å se hvordan kommunikasjon bedres ved å oppleve frihet i handling og kunst. Det som
forstås teoretisk, kjennes ikke bestandig på ”kroppen”. Det var naturlig for meg å se på eleven,
som en kunstner, selv om hun hadde liten kunstnerisk erfaring. Gjennom min lærerpraksis har jeg erfart at
læring gjennom dialog et viktig. Læreren
veileder eleven i bildemaling gjennom ekte vennlig dialog. Praktisk pedagogisk erfaring sier meg at det
er best å bryte med en altfor asymmetrisk relasjonen mellom lærer og elev. Derfor var det lett å
merke om læreren gikk naturlig inn i en
symmetrisk eller asymmetrisk relasjon til eleven. Men lærerens yrkesetiske
kompetanse gjør henne til en omsorgsperson. Læreren viser seg som en god kommunikasjonspartner. Fra hennes side utvikles gode relasjoner til eleven.
Lærer, og jeg som forsker, er fagpersoner som innehar faglig kompetanse og kan
veilede ut fra det. Jeg fikk se og oppleve at læreren
etter hvert kom naturlig inn i en relasjon med eleven som kunstner til kunstner.
Eleven har
opplevd tillit til læreren. Relasjonen mellom
lærer og elev viser mellommenneskelig handling i en læringssituasjon. Læreren
formidlet hvordan hun første gang prøvde å erfare den franske impresjonistiske
teknikken med pensel på lerret. Og eleven ble inspirert til
å bruke et impresjonistisk uttrykk: Da
fikk hun oppleve på kroppen den franske kunstneriske frihet fra den bestemt
tiden. Eleven fikk erfare den impresjonistiske måte å male på. Den nye
erfaringen åpnet elevens øyne som kunstner og hun fikk se den franske kunsten
med en oppdagelse av egen ”ny frihet”.
Denne måten å se kunst på opplevde hun som en ny følelse. Jeg fikk se og oppleve en vakker veiledning
handling som oppfylte etiske
mellommenneskelige krav.
Skjønnhetens erkjennelse i frihetsuttrykk.
Det var meget interessant for
meg å se meg selv i en prosess hvor andre er involvert. Takket være det lille
feltarbeidet i masterstudiet kunne jeg se meg selv på en annen måte. Ved å gå
inn i en forskerposisjon ble det tydelig at det ikke bare var kunstner og elev
som endrer seg gjennom den observerende praksisperioden i 2005-06.
Lærer
var spesielt interessant for meg. Vi er begge utdannet pedagoger og vi er
kunstnere med stor erfaring.
Jeg ble kjent med hennes frihetsuttrykk gjennom kunst. På
utstillingen ”Blått til kyst” fikk jeg se hennes nye flotte bilder som tydelig
viser hennes forståelse om tillit og hennes ønske som pedagog om å oppfylle en
etisk fordring. Hennes kunstverk viser
hennes holdning til andre mennesker. Hun er vennlig mot eventuelle tilskuere på
samme måte som hun er vennlig mot sine elever i klassen og mott studentene i
praksis. Dette uttrykker en forståelse av kunst som også er min egen
forståelse. Kunstverket uttrykker en frihetsholdning som gjør det virksomt og
”handlende” i samfunnet.
Bildet
malt av informant/lærer til Utstilling ”Blått til kyst” i 2005
Bildet overfor viser og forteller hvordan Herrens engel kom til Maria. Jeg ser at
bildet speiler Marias sin tillit som skapte fred og tilgivelse i verden. Dette
er kunstnerens egen opplevelse av historien og dens budskap fra Bibelen. Jeg
har også hele tiden ønsket å male handlinger utgått fra de hellige vesener, som
stemmer med min livserfaring og livsforståelse. Jeg ser at hennes frihetsuttrykk gjenspeiler skjønnhet som følelse.
Den skjønnhetens form framheves i strålende
farger med detaljer som fargens lasering og den fine formens rytmer. Dette er
mitt mål i kunstuttrykket også. Informant- lærer assosierer
tydeligvis frihetsuttrykket med skjønnhet. Dette
viser at vi har mye felles, selv om vi har forskjellig kulturell bakgrunn. Vi
viser vår livsforståelse gjennom frihetsuttrykk i kunstverk. Læreren forstår dette, selv om hun ikke sier
det slik.
På utstillingen ”Blått til kyst”
møtte jeg mennesker av forskjellig
religion. De
følte seg ikke krenket av hennes kristne uttrykk. Noen sa det omtrent slik:
Jeg har opplevd Jesu forkynnelse på
utstilling. Muhamed kom for å forsterke de mellommenneskelige
krav i Jesu forkynnelse.
Bildets
budskap er beskrevet i Bibelen og Koranen og andre religiøse bøker. Jeg har registrert at for
ekte muslimer (ikke fanatikere eller terrorister) eksisterer Jesus på samme
måte som Muhamed. Slik bildet uttrykker frihet og tillit, fikk betrakterne oppleve fred i
en felles verden. Kunstneres uttrykk er frihetsuttrykk.
Jeg fikk en skjønnhetens frihetsopplevelse
fra første øyeblikk i møte med bilde som ble malt av læreren. Bildet oppleves som subjekt på en måte. Jeg
opplevde gjennom bildets frihetsuttrykk en samtale med kunstneren. Jeg fikk en
følelse av tillit. Det var som om bildet oppfylte de etiske fordringer jeg
kunne stille. Kunstverkets frihetsuttrykk
leder betrakteren inn i en samtale der alt er tilgitt. Jeg fikk oppleve at
min sjel er en del av den guddommelige verden. Jeg opplevde det som om min sjel hadde del i en guddommelig
verden. Jeg er sikker på at alle
mennesker kan oppleve det samme, hvis de er åpne for det.
Bilde
malt av lærer /kunstner
Rana blad skriver om utstillingen
”Blått til kyst”. På fotoet overfor vises bildet malt av min informant læreren.
I bildet har jeg oppdaget et selvportrett av læreren og portretter av alle
hennes nærmeste. I en undertekst til bildet
fremhever hun imidlertid noe annet: ”Jeg har malt dette bildet etter
inspirasjon av åpningsordene til Petter Dass i `Nordlands Trompet`. Bildet
viser Petter Dass som innbyr ulike mennesketyper til måltid. Bordet er dekket
med brød og vin som kan assosieres med at dette er et nattverdsmåltid/kjærlighetsmåltid.
Perspektivet i bildet er "dobbelt": Et jordisk og et himmelsk
perspektiv (du ser at bordet er framstilt som sett ovenifra, mens menneskene
sees i front).”
Alle kunstneres nærmeste
mennesker inngår i kunstverkets
fortelling, stemmer med min egen erfaring som kunstner. Bildet uttrykker
trygge følelser. Læreren knytter også sitt kunstneriske utrykk til
litteraturen, slik jeg selv gjør; alle som kjenner norsk litteratur, kjenner
den store helgelandskes dikteren Peter Dass fra barokktiden.
Jeg ble
bestyrket i at skjønnhets opplevelse gir trygghet gjennom forankring i eget
opphav i familien og kultur. Denne erfaringen fra feltarbeidet overbeviser
meg om at kunsten gjennom et ekte frihetsuttrykk
gjenspeiler "hvordan verden
føles" i oppfyllelsen av livets etiske fordring til oss.
Hva feltarbeidet gikk ut på og hva jeg erfarte
og lærte?
Mitt essay handler om en etisk dimensjon i kunsten,
og feltarbeidet tydeliggjorde for meg denne etiske dimensjon. Det blir
viktig for meg å få frem den erfaringen jeg har gjort som kunstner: At kunst er et uttrykk for frihet som skal møte og vekke en frihetserfaring og
opplevelse hos betrakteren. Billedkunsten åpner en relasjon mellom
kunstner og tilskuer der frihet står på spill. Dermed kan man snakke om en etisk
fordring som både er rettet til kunstneren og kunstverket, på den ene
side, og til den som ser og opplever verket, på den annen. Kunstverket (og
kunstneren) er stillet overfor en fordring fra tilskueren om å vekke og kanskje
tydeliggjøre en frihetserfaring. Betrakteren er stillet overfor en fordring om
å forholde seg til frihetsuttrykket i kunstverket. Jeg erfarte at frihetsuttrykk gjennom
kunstverk øker min bevissthet på fellesskap og vår felles avhengighet. Kunstneren bør ha ansvar for kvaliteten av
kulturarven til neste generasjon. Alle mennesker trenger kulturarven fra sin
barndom og sin etnisitet osv. Men på kulturarvens grunn må
kunstneren formidle en skjønnhet og glede
som setter oss i en frihetens bevegelse som forsoner og muliggjør tilgivelse.
Kultur fra renessanse tiden har
gitt oss sinn klokskap: ”midlertidig hjelp er ondskap.”
Den
etiske fordring er taus og heletiden bør være til stedet mellom mennesker. Den etiske
fordring blir som naturlig ”ukrevende” krav.
Ansvarlig
Frihet gir mennesker sjansen til å være gode mennesker,
som vil leve bra og rettferdig uten å
vente belønning for det. (I følge Boris Pasternak's frihetsuttrykk. Boris Pasternak
fikk Nobelprisen i litteratur i 1958.) Det samme viser min og informantens
erfaringer. Skjønnhet skapes av kunstner,
som har barmhjertighet, medfølelse, talens åpenhet og tillit. Skjønnhet knyttes til den etiske fordring.
Derfor
den ekte frihet og skjønnhet som oppleves i felleskap er et kjennetegn på
humanisme
og
den absolutte sannhet. Jeg erfarte at frihetsuttrykk
gjennom kunstverk øker bevissthet på fellesskap og avhengighet mellom
mennesker. Dette førte til at kunsten kommuniserer
en frihetserfaring av idealer og en følelse av frihetens muligheter i livet. Selv om kunsten kan bli destruktiv, egosentrisk,
uetisk. Det viktigste og tydeligste ble gjennom
feltarbeidet er: Kunstnerens handling
viser frem kunstnerens fornuft gjennom sitt uttrykk av frihet i kunst. Kunsten
forvalter idealismens verdier, selv om den kan bli provoserende. Derfor bør
kunstneren ha et integrert forhold til sin kultur og religion.
4. Frihetsuttrykk
og dobbel fordring
– Teoretisk
refleksjon
Zoja
Sperstad, Paradis,olje/larret, 2002
I de foregående
kapitlene har jeg fortalt frem særlig to erfaringer som jeg ønsker å utdype og
diskutere teoretisk: at kunstuttrykket er et frihetsuttrykk – og at relasjonen
mellom kunstverket og betrakteren representerer en dobbel fordring.
Uttrykksteorien og frihetsuttrykket
Uttrykksteorien ser
på kunstverket som et uttrykk for kunstnerens indre. Kunstnerens uttrykk i bildet er det viktigste. Jeg henviser her til Gunnar
Danbolt, Blikk for bilder, Abstrakt
forlag, 2002, s.62-66. På 1700-tallet oppstod det et nytt menneskesyn. Opplysningstiden var en samfunnskritisk
tid som uttrykte en tro på menneskets evner og fremmet renessansens
humanistiske
idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Filosofene ble opptatt av det som skiller mennesket fra mennesket, den
individuelles egenskaper. De ble
opptatt av følelsene og friheten til å leve ut og realisere sin egen identitet.
Loche innleder bevissthetsfilosofien på en konkret måte ved å introdusere begrepet
”bevissthet”,
som han setter opp mot det mer vanlige begrepet om menneskets sjel. (Eliassen &
Fauskevåg: Frihetens
århundre,
Litteratur, kunst og filosofi i
Frankrike på 17-tallet. Spartacus Forlag A/S, Oslo 1997, s.176)
Dette er viktig for refleksjon og
teoretiske diskusjon videre.
Kunstsfæren ble skilt ut som
egen samfunnssektor på linje med religion, moral, vitenskap, økonomi og annet. Kunstnerens
uttrykk skulle vært et identitetsuttrykk som var unikt og originalt. Uttrykket skulle ikke være påvirket av annen kunst.
Det kunne ikke settes opp regler
for hva eller hvordan man skulle lage kunstverk. Produktet skulle være et resultat ut fra kunstnerens indre.
Kriteriet på kunst ble at bildet var autentisk, unikt og originalt. Kunstverket skulle overraske betrakterne.
Kunsten skulle ikke svare til deres forventninger og tidligere opplevelser av
kunst. Med dette var en ny kunstteori skapt – den teorien som kalles uttrykksteorien
eller ekspresjonsteorien.
Danbolt fremhever at det var
viktig på 1700-tallet at hvert eneste menneske først skulle være ”seg selv”.
Ethvert menneske har sin naturlige måte å føle og oppleve verden på, og denne
særegne følelses- og opplevelsesmåten kalte man menneskets ”personlige
identitet”. Dette fikk spesiell konsekvens for kunst og kunstnere. Kunstneren
begynte å omtales som geni. Med
geni mente man da en person hvis ”identitetsuttrykk” eller følelsesuttrykk var av
allmenn interesse. Senere
på 1900 – tallet kom impresjonismen. Dette
var en utvikling bort fra virkelighetsnær i imitasjon; foregangsmenn var blant
andre Claude Monet, Van Gogh og Henri Matisse.
De lot seg inspirere av
det tilsynelatende enkle i folk art. Kunstnerne
ønsket nå å uttrykke sine sinnsstemninger, følelser og tanker.
Problemstillingen
For 22 år siden opplevde jeg en etisk
fordring til meg som kunstner om å sette betrakterne av mine bilder i en frihetsbevegelse.
Da ble jeg døpt i den gresk-ortodoks
kirke i Russland. Jeg var 33 år gammel. På den tiden oppsto de spørsmål i min
sjel som utgjør problemstillingen i denne masteroppgaven: Hvilken
betydning har frihetsuttrykket i kunsten? Hva vil det si at
frihetsuttrykket medfører en fordring?
Problemstillingen utvides
naturlig i forhold til selve livsforståelsen: Hvilken betydning har frihetsuttrykk i livet?
I
mitt arbeid med essayskrivingen har jeg som problemstilling: Hvordan kan vi forstå det kunstnerske uttrykket
som et frihetsuttrykk?
Uttrykksteorien åpner
for en rekke kunstretninger som ekspresjonisme, impresjonisme og senere
retninger. Tanken om at det kunstneriske uttrykket skal springe ut av
kunstnerens innerste, kan imidlertid åpne for motstridende impulser som
frihetsbevegelse eller egosentrisme. Uttrykksteorien er ingen garanti for at
frihetsutrykket får rom og blir rådende i kunsten, men det kan bli tydeligere
at det kunstneriske uttrykket er
utfordret som frihetsuttrykk. Som
kunstner merker jeg valget: Vil jeg uttrykke
en skjønnhet som kan sette betrakterne av mine bilder i en bevegelse mot
frihet, forsoning og tilgivelse, eller vil jeg gi uttrykk for destruktive,
utforsonlige følelser.
Det
springende punkt i uttrykksteorien
blir hvilken kilde den geniale kunstner øser av. Min erfaring har lært
meg at det er skjønnheten i naturen og
livet som må sette kunstneren i bevegelse. Bare slik kan kunstverket bli et
frihetsuttrykk som kan forløse betrakteren. Forløsningen er altså en frukt av
en frihetsbevegelse som skjønnheten utløser, og som kunstneren gjennom sin
formgiving kan kanalisere og befeste. Er
det denne åpenhet for skjønnhet som kjennetegner geniet?
En
dobbel fordring
Hva står på spill i
kunstnerens uttrykk? Min erfaring sier meg at det er frihet som står på spill.
Men hvordan merker jeg dette?
Frihet står på spill i
det kunstneriske uttrykket som en fordret frihet. Denne fordringen melder seg i
relasjonen mellom kunstneren (og kunstverket) på den ene side og betrakteren av
kunstverket på den annen side. Fordringen er dobbel: kunstneren er fordret til å fremme
betrakterens frihetssøken. Og betrakteren er fordret til å åpne
seg for frihetsuttrykket i kunstverket.
Den første fordringen er etisk,
den andre estetisk.
Den
etiske fordring
Fordringen
til kunstneren om å sette betrakteren i en frihetsbevegelse, er etisk.
Begrepet om en etisk fordring er her hentet fra K.E. Løgstrups bok fra 1956, Den etiske fordring.
”Uansett hvor mange måter
kommunikasjonen mellom oss kan arte seg på, så består den alltid, ” skriver
Løgstrup (1999, s.39), ”i å driste seg frempå for å bli imøtekommet. Det er
nerven i den, og det er det etiske livs grunnfenomen.” At vi hele tiden må våge
oss frem i livet, med håp om å bli tatt imot og med fare for å bli avvist,
betyr at det menneskelige liv i grunnleggende forstand er et sårbart prosjekt.
I all kommunikasjon og i alle møter med andre mennesker kan vi ikke unngå å
legge noe av oss selv, noe av vårt liv, i den andres hånd. Og den etiske
fordring til oss alle er til enhver tid å ta imot det av den andres liv som
legges i vår hånd. Hva dette innebærer, er ikke eksplisitt sagt. Her er det opp
til oss selv å fornemme hva vi må forholde oss til, og se hvordan vi kan gjøre
det.
Løgstrup understrekker at det
ikke er mulig å innrette det menneskelige liv på en slik måte at vi unngår den
etiske fordring. Men noen ganger kan vi oppleve at fordringen er innfridd, slik
at det blir overflødig å stille den. Det
opplever vi hvis vi kan leve i en åpen bevegelse mot den andre, i tillitt,
oppriktighet, håp, barmhjertelighet og medfølelse. Disse menneskelige væremåter
kaller Løgstrup i 1968, i Oppgjør
med Kierkegaard, spontane og suverene livsytringer. Når den etiske fordring ikke blir overflødig i
våre liv, skyldes det at de spontane og suverene livsytringer ikke har makt til
å herske i menneskelivet. Derfor forblir det vår
etiske oppgave ikke bare å møte fordringen, men å gi rom for tillitt, oppriktighet, håp, barmhjertelighet og
medfølelse (og denne listen er sikkert ikke uttømmende),
slik at fordringen noen ganger ikke må stilles. Her kommer frihetsuttrykket i kunsten inn som
en bevegelse som kan overflødiggjøre fordringen.
At betrakteren av kunstverket
stiller en etisk fordring til kunstneren om å bli satt i en frihetsbevegelse,
må ikke betrakteren være seg bevisst. Like fullt er det kunstnerens oppgave å
se denne fordringen og forsøke å innfri den gjennom sitt kunstneriske frihetsuttrykk.
Fordringen
er overflødiggjort når frihetsbevegelsen fullbyrdes. Denne
fullbyrdelse opplever betrakteren i møte med kunstverket som tilgivelse og forsoning. Se
overfor side 19: ”Jeg har
tilgitt alle og alle har tilgitt meg der i bildet.”
Kunstnerens
oppgave er å muliggjøre frihetsbevegelsen.
Oppgaven kan ikke være å virkeliggjøre denne bevegelsen. Så stor makt har ikke
kunsten. Men kunsten
og kunstneren står overfor en fordring om å forløse en frihetslengsel i
mennesker. Å møte denne fordringen er mulig når
kunstneren lar seg bevege av skjønnheten og gjennom sitt skjønnhetsuttrykk formår
å bevege betrakteren. Slik blir skjønnhetsuttrykket:
et uttrykk som kan frisette både kunstneren og betrakteren. Her er
kunsten også fordret til å inngå i kulturarven. Frihet blir ikke kulturens
virkelighet takket være kunsten, men uten det kunstneriske frihetsuttrykket
blir kulturen fattigere. Gjennom
frihetsuttrykket formår kunsten å angi en retning for menneskelivet som
kulturen kan orientere seg etter. Menneskets vandring på jorden blir ikke retningsløs.
Den estetiske fordring
Jeg har diskutert begrepet skjønnhet med flere norske kunstnere. De fleste hevder omtrent følgende: Kilden til
kunst er nok kunstnerens ønske om å skape. Det er snakk om en energi som kommer
fra mennesket selv, og som uttrykkes i et kunstverk. Det kan uttrykke: Angst,
glede, natur eller annet, det kan uttrykkes for eksempel gjennom en
bok, en sang eller et maleri. Det er kunstneren som formidler og muliggjør en
gjenkjennelse av godt eller vont, stygt eller pent hos betrakteren. Skjønnheten
er bare en av mulighetene jeg har som kunstner til å berøre. Det er bare en
kilde til sann kunstopplevelse. Noen kan gripes like sterkt av det uskjønne
som av det skjønne. Det er meget viktig å ha flere kilder å øse av innen kunst.
Det jeg kaller frihetsbevegelsen utløses derfor ikke bare gjennom skjønnheten,
men gjennom
geniets energi.
Men etter min oppfatning er det bare
skjønnheten som kan utløse frihetsbevegelsen. Det betyr imidlertid ikke
at det kunstneriske uttrykket må oppleves som vakkert i betydningen pent og mildt.
Det kunstneriske uttrykket kan provosere, opprøre, forskrekke, men da må provokasjonen
og forskrekkelsen ikke være målet, slik det synes å være for mye kunst i
dag. Målet må være frigjørelse gjennom rystelse. Skjønnheten er frihetsbevegelsens utgangspunkt og mål, men veien
til målet kan kreve at vandreren fullbyrder
en rystende forsoning med seg selv. Her stiller kunstnerverket, i mitt tilfelle
bildet, en fordring til betrakteren om
åpenhet og forsoning. Og denne fordringen kaller jeg: Den estetiske fordring.
Den estetiske fordring er å
finne inn til kunstverkets frigjørende impuls. Det er
en fordring som kunstner stiller til betrakteren, leseren, til den som går med
i den bevegelse som kunstverket inviterer oss inn i. Den estetiske fordring er en fordring om å sanse, høre, se – slik
at noe vesentlig, en midte, en kjerne får treffe oss og føre oss med i en forløsende frihetsbevegelse.
Aristoteles’ etikk handler ikke
om en etisk fordring mellom
mennesker, men snarere om en estetisk fordring som situasjoner
i livet stiller til oss hvis vi vil finne inne i dem på en god måte. Skal vi handle modig, må vi finne en midte, en gyllen middelvei, mellom den
feighet og den dumdristighet som faren i situasjonen kan utløse i oss.
Den gylne
middelvei og det gylne snitt med den gylne spiral
I Den Nikomakiske etikk skjelner
Aristoteles mellom følelser og holdninger. Følelser vekkes naturlig i
situasjoner. Møter vi fare, blir vi redde. Tilfredsstiller vi våre kroppslige
behov, føler vi lyst. Når vi er til behag for andre, opplever vi glede. Det er
naturlig. Men følelsen kan vi forholde oss til på ulike vis. Den representerer
en utfordring som vi kan møte på en god eller dårlig måte. Den dårlige måten er å bli selvopptatt, og
det kan vi bli på to motsatte måter. Vi kan bli opptatt av vår redsel eller av
at vi ikke skal være redde. Vi kan
bli lammet av redsel, og da handler vi ikke godt i situasjonen. Eller vi kan
holde redselen borte fra bevisstheten, men da forholder vi oss ikke riktig til
faren i situasjonen, og da handler vi heller ikke godt. Så utfordringen er å treffe en midte,
sier Aristoteles (1973, Annen bok, Femte bok), der frykten ikke gjør oss selvopptatt, men åpner oss for utfordringen i
situasjonen. Treffer vi denne midten, handler vi modig. Mot er en dyd og en
midte mellom ekstremer. Denne midten er blitt kalt en gyllen middelvei. Men Aristoteles sier at den ikke er noe midt
i mellom ekstremene. Den er i seg noe ypperste. Å treffe denne midten, å finne denne middelveien er en estetisk
fordring, en fordring til våre sanser. (Min fremstilling bygger på Anders
Lindseths forelesning over Aristoteles’ etikk fra 31.oktober 2007, tilgjengelig
på Fronter, Universitet i Nordland. Tanken om middelveien som en estetisk
fordring er utviklet i dialog med min veileder, Anders Lindseth.)
Tanken om en
estetisk fordring som frihetsuttrykket i kunsten stiller til betrakteren av
kunstverket, oppsto i mitt hode da jeg begynte å tenke over sammenhengen
mellom frihetsuttrykket og den etiske
fordring, slik Løgstrup fremstiller den i Den etiske fordring. Det slo meg at det er mulig å se en sammenheng mellom den gylne
middelvei og det gylne snitt. Min veileder trodde visst at
assosiasjonsevnen min hadde begynt å løpe løpsk, da jeg trakk fram denne
sammenhengen første gang. Men så innrømmet han at det var mulig å se en
interessant sammenheng her. Ikke bare kunstneren er stillet overfor en etisk
fordring om å formidle et frihetsuttrykk og åpne for en frihetsbevegelse, også mottageren av kunstverket møter en
fordring om å gå med i den frihetsbevegelse som kunstverket åpner for. Denne fordringen kan vi si er estetisk:
den er en fordring til blikket, til
oppfattelsen. Midt i et (kanskje forvirende) mangfold av inntrykk er vi
fordret til å se det vesentlige og gå med en sanselig bevegelse som kan forløse. Her kommer det gylne snitt inn som en estetisk bærende størrelse.
Det handler om det visuelt sett avgjørende punkt i et bilde. Det
gylne snitt er en matematisk utregning av det visuelt mest
tilfredsstillende punkt på en gitt linje eller i en gitt flate.
”Grekerne gjorde geometrien til en formell
vitenskap med presise definisjoner og regler ca år 300 f.Kr. Dette ble gjort i
verdens mest berømte matematikkbok som heter "Elementer"
der store deler er forfattet av Euklid. Verket består av 13 bøker og inneholder
det meste av den matematiske viten grekerne satt inne med. Euklids bøker ble
brukt i europeiske skoler i nærmere 2000 år.” http://sunde.wordpress.com/2009/03/01/det-gylne-snitt-1618-fibonacci-tallene/
Allerede
Euklid omtaler forholdet til det gylne snittet i sin bok
II og VI. Sammenhengen kan brukes til å kombinere ulike fagområder som
matematikk, arkitektur, billedkunst og biologi.
Det gylne
snitt er en deling av en linje eller en flate i to deler slik, slik at
den minste delen, (φ-1), forholder seg til
den største, (1), som denne til hele linjen eller flaten, (φ - phi). φ blir da et irrasjonalt
tall:
I
tillegg til Det Gylne Snitt finnes det flere mønstre som blir brukt i klassisk
komposisjon som er utledet fra de samme matematiske formlene: Det
gylne rektangel; Den
gylne spiral; Det
gylne triangel; Rule
of Thirds. Hver av disse kan brukes som utgangspunkt for plassering av
elementer i bildet, slik at disse skaper balanse og harmoni i komposisjonen og
gjør at vi får en langt mer spennende og helhetlig komposisjon enn om vi lar
tilfeldighetene råde.
Sjekk høyden din og sjekk etterpå hvor høyt navlen
din ligger. De fleste har ikke navlen plassert midt på kroppen, men på
"det gylne snittet", som er forholdet mellom to nabo-tall i Fibonaccirekka.
For enkelhets skyld kan vi si at du er 144 cm lang. 144 er nemlig et tall i
Fibonaccirekka. Da skal navlen din ligge på nabotallet under i rekka, nemlig
89.
For å finne forholdet mellom høyde og navlehøyde, deler vi det største tallet på det minste.
144:89=1,6 (1,6179775, men det rundes ned til 1,6).
For å finne forholdet mellom høyde og navlehøyde, deler vi det største tallet på det minste.
144:89=1,6 (1,6179775, men det rundes ned til 1,6).
Ansiktet
vårt er også bygd opp etter det gylne snitt. Under ser du ett mannlig (t.v.) og
kvinnelig (t.h.) ansikt konstruert etter det gylne snitt.
Hvis du legger disse maskene over bilder av
mennesker som er anerkjent som pene, passer de perfekt. (Masken er altså
konstruert utelukkende matematisk etter det gylne snitt, den er ikke tegnet
etter bildet. Likevel passer den perfekt når man legger den over bilder av vakre
personer.)
Notre-Dame de Paris. (Det gylne snitt finnes igjen i mange
sammenhenger i arkitektur.)
Det er mulig å gjennomfinne det gylne snitt
i en rekke naturlige forhold: i DNA, i planter, i forholdet mellom Jorden og
Månen, i forholdet mellom Venus og Jorden, i pyramidenes oppbygning,
arkitektur, musikk, sanger, diktning ets.
Den
Gylne Spiral.
Fibonaccirekka er en tallrekke som begynner
med 0 og 1, og hvor hvert tall som følger, er summen av de to foregående
tallene.0+1=1, 1+1=2, 1+2=3,
2+3=5, 3+5=8, 5+8=13, osv.
Fibonaccirekka: 0, 1, 1, 2, 3, 5, 8, 13, 21, 34, 55, 89, 144, 233, 377,
610, 987, 1597, 2584, 4181, 6765, 10946, 17711, … Denne rekken er ganske
interessant, for oppover i rekken blir forholdet mellom to etterfølgende tall
nærmere og nærmere det gylne snitt. 5:3= 1,667; 8:5= 1,6; 13:8=
1,625…55:34=1,6175;…6765:4181=1,6180..osv. Vi kan bruke Fibonaccirekken til å
konstruere tilnærmet gylne rektangler, som for eksempel nedenfor, der det
største kvadratet har sider á 21 lengdeenheter, det neste 13 osv.
Oppbyggingen
av et skjell viser seg å følge Den Gylne Spiral.
Den gylne middelvei = det gylne snitt =
frihetsuttrykk = dobbelt fordring
Tanken
om den gylne middelvei og tanken om det gylne snitt er tanker fra den greske Antikken. Begge
tanker viser til en opplevelse av harmoni. Vi kan oppleve at vi finner
middelveien og at vår handling forløses,
liksom faller på plass. Og vi kan oppleve at blikket finner hvile og forløsning i en velproporsjonert form. Og
det forunderlige er at vi kan gjenfinne det gylne snitt i så mange naturlige former.
Det gylne snitt deler et linjestykke slik at forholdet mellom hele
linjestykket og den større delen er lik forholdet mellom den større og den
korte delen. Punktet B deler linjestykket AC i det gylne snitt
dersom AC/AB = AB/BC.
Det likelige er noe midt mellom for mye og for
lite. Med tingenes midte mener jeg det som er like langt fra hvert av
ytterpunktene, som er ett og det samme for alle mennesker. Aristoteles sier om
dette: Midten i forhold til oss er heller ikke den samme for alle. For eksempel
hvis 10 er mange og 2 er få, er 6 midten, når det gjelder ting. For 6 er like
nye mindre enn 10 som det er større enn 2. Dette er da midten ifølge
aritmetiske proporsjon, sier Aristiteles i ”Den Nikomakiske
etikk”.
De
finnes altså tre innstillinger, av dem er to laster – den ene i kraft av mangel
– men en representerer dydens middelvei. Og alle er motsigende til hverandre på
en måte. For ytterpunktene står i motsetning både til midten og til hverandre,
og midten til ytterpunktene. På samme måte som det likelige er større i forhold
til det mindre, men mindre i forhold til det større. (s.29. Et hovedverk i
Aristoteles filosofi, også kalt ”Den Nikomakiske etikk ”Gyldendal Norsk Forlag,
Oslo 1996)
Matematikerne kaller
denne slags proporsjon for ”geometrisk”. Dette er altså hva dette rette er: det
proporsjonale. Det urette er det som bryter med proporsjonen. For den ene del blir
da for stor, den andre for liten. Slik skjer det også i praksis. For den som
handler urettferdig, har for mye, den som blir behandlet urettferdig, for lite
av den gode. Når det gjelder det onde, er det omvent. For et mindre onde blir
regnet som et gode sammenlignet med et større onde. Et mindre onde er jo å
foretrekke fremfor et større, og det som å foretrekke er godt. Og det som er
mer å foretrekke, er et større gode. Dette er altså en form for det rette. (s.48.
Et hovedverk i Aristoteles filosofi, også kalt ”Den Nikomakiske etikk
”Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1996)
De
estetiske formene sto sentralt for Pythagoras og hans filosofiskole, og Platon
og hans elever, som henter mange impulser fra Pythagoreerne, la stor vekt på
disse formene, spesielt i deres matematiske uttrykksform. Bevisstheten om den
gylne middelvei og det gylne snitt ble bærende for europeisk filosofi, kunst og
kultur.
Også
Romantikken står i denne tradisjon fra Antikken. (Kilde:
Eriksen T.B.,Tranøy K.T., Fløistad G.(1987) ”Filosofi
og vitenskap fra antikken til vår egen tid”)
Mot
slutten av 1830-tallet dro flere norske kunstnere til Düsseldorf for
å fullføre sin utdannelse. Akademiet der hadde bl.a. opprettet en egen klasse
for landskapsmalere, noe som tiltrakk mange skandinaver. I denne senere fasen
av romantikken fremheves gjerne en mer intim landskapsskildring av mer
idylliserende karakter. De store utsyn forsvinner etter hvert.
Hans Gude kom tidlig til Düsseldorf, ble professor i landskapsmaleri og fikk ved siden av sitt personlige kunstneriske virke stor betydning som lærer for flere yngre norske kunstnere. Alle skapte de bilder der de orienterte seg etter det gylne snittet.
Hans Gude kom tidlig til Düsseldorf, ble professor i landskapsmaleri og fikk ved siden av sitt personlige kunstneriske virke stor betydning som lærer for flere yngre norske kunstnere. Alle skapte de bilder der de orienterte seg etter det gylne snittet.
Hans Gude og Adolph Tidemand, Brudeferden
i Hardanger (1848)
På denne tiden var man i Norge
opptatt av å identifisere og definere hva som var ekte norsk. Dvs. hva som hadde overlevd dansk og europeisk
påvirkning utenfra. Dette mente man å kunne finne blant bøndene i de mer
avsidesliggende strøk. Disse hadde holdt sine tradisjoner i hevd gjennom flere
hundre år. Brudeferden i Hardanger (1848) er et samarbeid hvor Hans Gude
sto for landskapsskildringen og Adolph Tidemand for båtene med brudefølget. Maleriet
kan betraktes som en hyllest til både landet og bøndene med deres gamletradisjoner. Gammel skikk og
sedvane kom særlig til syne nettopp i forbindelse med slike store livsseremonier, (se http://www1.uis.no/fag/Learningspace_kurs/Guide/Tidslinjer/Kunsthistorie/tekstsider/romantikken/n_romantikken.htm
)
I.C. Dahl, Fra
Stalheim, 1842
Fra Stalheim
(1842) av I.C. Dahl (1788-1857) regnes som et hovedverk i den norske
nasjonalromantiske malerkunsten. Bildet måler 190 x 246 cm, er utført i olje på
lerret, og eies av Nasjonalgalleriet. Bildet er et tour de force i nasjonalromantiske motiver, og i
komposisjon. Den doble regnbuen markerer fjellenes betydning, mens forgrunnen
viser bjørk og andre eksempler på norsk fjellflora, samt et klyngetun
gjengitt med respekt og interesse for norsk byggekunst. De mange stiene
som forsvinner innover i bildet, gir ekstra dybde. Den lille menneskegruppen i
forgrunnen er et typisk tegn ved tidens malerier, og understreker det sublime i
naturen og menneskenes utilstrekkelighet og vår lille eksistens mot den store
modernaturen, (se http://www.fineart.no/doc/mesterverk/stalheim.)
For
meg er det klart at de storartede nasjonalromantiske bildene er frihetsuttrykk. De
formidler en frihetsbevegelse og møter dermed en etisk fordring fra betrakteren, samtidig som de stiller en estetisk fordring til samme person,
som vedkommende kan svare på ved å gå med i frihetsbevegelsen.
Skal
jeg sammenfatte frihetsuttrykkets budskap,
så lyder det: Gud er kjærlighet og
tilgir alltid! Men går vi ikke med i frihetsbevegelsen, faller vi også ut av tilgivelsen.
Hvordan
vi skal finne veien inn i frihetsbevegelsen er et tema i russisk litteratur og i rusisk -ortodoks
tro. I boken En russisk pilegrims berettelser forteller pilegrimen:”
I den fireogtyvende uke efter trefoldighetsdag kom jeg under gudstjenesten inn
i en kirke for å be der. Der ble lest fra apostelens brev til Thessalonikerne,
det avsnitt hvor det heter: Be uavlatelig. Disse ord
preget seg særlig dypt inn i meg, og jeg begynte å gruble over hvordan man vel
kunne be uten opphør – da jo alle
mennesker nødvendigvis også må gjøre så meget annet for å kunne leve. Jeg ga
meg nu til å forske efter i min bibel og leste der med mine egne øyne hva jeg
hadde hørt: man skal be uten opphør,
uopphørlig be i ånden, overalt løfte rene hender til bønn uten vrede og tvil.
Dette vedble jeg å gruble over sent og tidlig og visste ikke hvordan jeg skulle
tolke det.” (Sitert etter Aasmund Brynildsen, 1970, s 145) – Den russiske
pilegrim legger ut på vandring og finner den uavlatelige bønn, Jesusbønnen, i
sitt hjerte.
For
meg er kunstens frihetsbevegelse og
Jesusbønnen den samme åndens bevegelse. Den realiseres ikke gjennom
frihetsuttrykket, men den møter oss som fordret. Kunstverket åpner for et svar på en dobbel fordring: en etisk
fordring til verket om å muliggjøre frihetsbevegelsen – og en
estetisk fordring til den som oppfatter verket, om å gå med i bevegelsen. Derfor er kunsten en del av
kulturarven vi ikke kan miste; den minner oss om livets muligheter som et liv i
frihet, et liv i Gud.
5.
Metoderefleksjon
Metoden er den veien
jeg har gått i min undersøkelse. Den viser hvordan jeg har
samlet inn saksrelevante opplysninger, (se Mørstad 2004: 66)
Essay-sjanger
og metode
Gjennom mitt essay går
jeg ikke så dypt i beskrivelsen av kunstverkene som objekter. Jeg sammenligner
ikke detaljer i kunstverkene, som krever komparativ metode. Jeg ser på kunstverk snarere som subjekter og forteller
hva de sier til meg. Under min forskning brukes ikke stilanalyse og motivanalyse
som hører til ikonografi. Jeg anvender en analyse av liv og verk som kalles
en historisk-biografisk
metode, (se Mørstad 2004:55,66.) Liv og verk analyseres mest fra en etisk og
estetisk side.
I
mitt arbeid med essayskrivingen har jeg hatt som problemstilling: Hvordan kan vi forstå det kunstnerske uttrykket
som et frihetsuttrykk?
Jeg har benyttet meg av
essayet som en kritisk utprøvende metode for å finne svar på mitt spørsmål.
Jeg forstår metoden som
fremgangsmåte for forskning og skriving. Min
metodebevissthet viser til essayistisk metode.
Jeg lærte meg å skrive
reflekterende og essayistisk ved masterstudiet i praktisk kunnskap. Jeg ble
inspirert av Jo Bech-Karlsen (2003) ”Gode
fagtekster. Essayskriving for begynnere”. Jeg opplevde at essayet har to viktige bestanddeler: fortelling
og refleksjon. Det viktigste er at jeg
forsøker å teoretisere selv, gjennom systematisk refleksjon av erfaring og
praksis.
Gjennom hele essayet
har jeg kritiske samtaler med noen motsatte stemmer (elev, min bror, media,
provoserende kunstnere osv). Vitenskapelig
essayistisk metode krever at jeg er kritisk til meg selv. Det forsøker jeg
å være gjennom en samtale med andre.
Jeg fant min personlige prosaform gjennom refleksjon
over erfaring. Gjennom skriveprosessen skjer det en personlig bearbeidelse av
erfaring hvor hensikten er å forstå og å skape forståelse. Mitt essay har pekt
på muligheten av en ”renessanse” i
forståelsen av det gylne snitt og den gylne middelvei innenfor samtidskunsten.
Jeg vil arbeide for å bedre muligheten til å utrykke frihet gjennom kunstverk.
Bech-Karlsen peker på
et skille mellom det personlige og det formale essay, utviklet av henholdsvis
Montaigne og Bacon. Jeg føler meg nærmere til Montaigne. I mine essays finnes mange
assosiasjoner og sidesprang i personlig art.
Mine venninner leste
mitt essay av interesse for mitt arbeid.
Jeg invitert dem til fortrolig dialog. Jeg opplevde dem som samtalepartnere. De
beste mine teoretiske diskusjoner, men de var også opptatt av mine mer personlige
refleksjoner. Essayet mitt er selvbiografisk.
Men hensikten med mine fortelinger er å løfte
fram frihetsbevegelsen og fordringen i kunsten.
Feltforskning
I løpet av studiet i Bodø
gjennomførte jeg et lite feltarbeid, (se kap.3 overfor.) Men hele undersøkelsen
kan kalles an feltstudie. Jeg har undersøkt erfaringer fra det feltet jeg er
delaktig i som kunstner. Som Cato Wadel (se 1991:62-66) har understreket, er
man også sin egen informant når man gjør feltarbeid i egen kultur. Og jeg har
vært min viktigste informant. Det betyr ikke at jeg har satt inn egne meninger
og oppfatninger i oppgaven. Det har jeg selvfølgelig også gjort, men det er
ikke det viktigste. Det viktigste er at
jeg har tillatt meg selv å fortelle fram mine erfaringer som kunstner.
Dette har brakt meg inn i en refleksjon og prosess der jeg mener å se noe
vesentlig i kunsten. Dette har vært en forstående og tolkende prosess, (se Runa
Pater og Bo Davidson 1999:26-27.)
Essaymetoden har hjulpet fram min forståelse av eget yrkesfelt.
Når jeg har trukket inn andre informanter
i undersøkelsen, har de gitt meg lov til å gjøre det, unntatt eleven jeg
skriver om fra Kristen videregående skole på Nesna (KVN). Her har jeg endret
min data slik at hun ikke kan gjenkjennes.
Informant/elev
6.
Konklusjon
Med denne avhandlingen
har jeg forsøkt å vise at billedkunstens
dypere hensikt er å sette betrakteren i en frihetsbevegelse. Kunstverket må
være et frihetsuttrykk, et uttrykk for frihet, som forutsetter at kunstneren ser skjønnheten i tilværelsen og
makter å bringe den til uttrykk i verket. Det betyr ikke nødvendigvis at
verket oppleves som pent, det kan bety at betrakteren inviteres inn i en
(kanskje smertefull) forsoningsprosess der vedkommende
kan komme ut befridd eller tilgitt.
Som frihetsuttrykk setter kunstverket en relasjon til betrakteren som vi kan
forstå som en tosidig fordring: Betrakteren stiller (som betrakter, sjelden
bevisst som person) en etisk fordring til verket og til
kunstneren om å bli satt i en
frihetsbevegelse. Og verket stiller en
estetisk fordring til betrakteren
om å gå med i frihetsbevegelsen og treffe
en midte, å finne inn til en middelvei mellom begrensende
affekter. Denne fordringen stiller verket gjennom sin harmoniske form, som
allerede de gamle grekerne søkte et matematisk uttrykk for gjennom det gylne snitt, det gylne rektangel, den
gylne spiral osv. Her møter vi i
kunsten en bevissthet om en frigjørende
estetisk bevegelse, en skjønnhetens
frihetsbevegelse som kan overbevise oss om at vi er båret av en tilgivelse, en guddommelig gave fra Herren vår Gud.
I min master oppgave
viste jeg at den estetiske fordring forenet Aristoteles middel vei med
Løgstrups etiske fordring gjennom Euklids det gylne snitt. Det
betyr at hele universets balanse er avhengig av mellommenneskelige holdninger
til hverandre.
Zoja Sperstad, Paradis, olje, lerret, 2002
og Bildet malt av lærer/informant i 2005
og Bildet malt av lærer/informant i 2005
7.
Litteratur
Aristoteles
Etikk. Et hovedverk i Aristoteles’
filosofi, også kalt ”Den Nikomakiske etikk”.Oversatt og med innledning av
Anfinn Stigen. Gyldendal 1973/1999. Bok I, II ogVI.(44 sider)
Aarnes A. og Salemonsen
H. (1987)Tanke og mistanke. Aventura
Forlag, (126 sider)
Avisa Nordland, torsdag 26.september 2002, (1
side)
Bech-Karlsen J. (2003) Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere. Universitetsforlaget, Oslo. (174 sider)
Berger, P. og
Luckman T.(2000). Den samfunnsskapte virkelighet.
Fagbokforlaget: Bergen (205
sider.)
Brynildsen
Aasmund. 1970 Utvalgte essays Dreyers
Forslag, (189 sider)
Dale E.L. (2006)
Oppdragelse i det refleksivt moderne.
Gyldendal Norsk Forlag AS (98 sider)
Danbolt B.(1999)
Blikk for bilder, Abstrakt forlag AS,
2002 (79 sider)
Eriksen T.B.,Tranøy K.T.,
Fløistad G.(1987) ”Filosofi og vitenskap
fra antikken til vår egen tid” , Univesitet forslaget AS Oslo- Bergen –
Stavanger - Tromsø, (745
sider)
Eliassen &
Fauskevåg,(1997) Frihetens
århundre, Litteratur,
kunst og filosofi i Frankrike på 17-tallet. Spartacus Forlag A/S, Oslo 1997,
253 sider
Grøtverdt P.
(1990) ” Det skapende blikk. Om kunstens
grunnproblemer” Aventura Forlag, 268 sider
Johannesen,
Georg (1994). Retorikkens etikk og
etikkens retorikk, i Moralske tekster. Cappelen. 13 sider.
Levinas, E.
(1998) Underveis mot den annen. Vidarforlaget A/S, Oslo 1998.(196 sider)
Løgstrup K. E.
(1999) Den etiske fordring. norsk.
Cappelen, 296 sider
Løgstrup
K.E. (1976) Metafysikk I. Vidde og
Prægnas, Språkfilosofiske betraktninger. Gyldendal, 175 sider
Løgstrup
K.E. (1983) Metafysikk II, Kunst og
erkendelse, København, 102 sider
Næss
Arne; Haukeland Per Ingvar (1999). Livsfilosofi:
et personlig bidrag om følelser og fornuft. Universitetsforl.2. utg. (196
sider)
Mathiesen, S.
(1999) Skjønnhet, tanke og kunst.
Oslo Akribe Forslag, (253 sider)
Mørstad, E.(2000)
Visuelle Analyse. Metode og skriveråd, Oslo Abstrakt forlag as. (111 sider)
Patel,
Runa & Davidson,Bo (1999). Forsknings-
metodikkens grunnlag. Universitetsforslaget
Oslo.
(108 sider)
Svendsen, Lars
Fr. H.(2004) Mote: et filosofisk essay.
Universitetsforslaget (191 side)
Wadel, C.
(1991) Feltarbeid i egen kultur. Flekkefjord, SEEK A/S, Flekkefjord (214 sider)
W. Adorno T.
(1998) Estetisk teori. AIT Trondheim
AS,(630 sider)
Øverenget,
E. (2006): Lykkens filosofi. Aschehoug (194 sider)